Strateger i utvalg

Høsten 1996 holdt nyavgått universitetsrektor fra Tromsø Ole D. Mjøs en tale i Polyteknisk forening. Det var ikke dårlig studiekvalitet eller forskning i krise som var temaet, men hvordan arbeidslivet i fremtiden skulle få dekket sitt behov for akademikere.

– Tiden var inne for en ny stor reform av høyere utdanning, sier Mjøs.

Partivennen Jon Lilletun var en av dem som ble inspirert av ideen. Som utdanningsminister utnevnte han Mjøs til leder for et utvalg som nettopp skulle reformere universiteter og høgskoler.

– Dette var første gang også arbeidslivet, representert ved NHO og LO, var med i et utvalg som diskuterte høyere utdanning, sier Lilletun i dag.

Utvalg og makt

Professor i Statsvitenskap Trond Nordby mener at det ligger mye makt i å sette ned et utvalg:

– Departementet alene har kontroll. De velger ut medlemmene og de utformer mandatet. Dette gjør at de kan legge veldig sterke føringer i utgangspunktet, sier Nordby.

Resultatet av disse føringene ble i følge professor ved Universitetet i Oslo Rune Slagstad en klar orientering mot markedsliberalisering av utdanning og forskning.

– Dette var BI-ideologene og lobbyistenes reform, sier Slagstad.

BI – Universitetet: 1- 0

BIs rektor Torger Reve mener BI professor Rune Sørensen var blant de toneangivende i Mjøs-utvalget.

Prorektor ved Universitetet i Oslo Rolv Mikkel Blakar sitter igjen med det samme inntrykket.

– Det var ikke universitetenes ideologi som slo i gjennom, konstaterer Blakar.

– Gjorde Universitet en for dårlig jobb i forhold til Mjøs-utvalget?

– Vi jobbet minst like intenst som BI, men flertallet i utvalget hadde en ideologi som stemte bedre med BI. Både når det gjaldt styring, finansiering og likestilling mellom private og offentlige var flertallet mer på linje med BI, sier Blakar.

Flertallet i Mjøsutvalget besto av folk fra private høgskoler, næringslivet, lederen Ole D. Mjøs og tre studentrepresentanter fra Norsk Studentunion og Studentenes Landsforbund. Universitetsansatte utgjorde kjernen i mindretallet som på mange punkter kom med andre forslag enn flertallet.

Da Mjøs 9. mai 2000 overleverte reformforslaget til den ferske utdanningministeren Trond Giske var det BI som smilte bredest.

Utdanningsbibel

11. mars 2001 presenterte Giske sin stortingsmelding om høyere utdanning.

– Stortingsmeldingen er en kopi av vår rapport, sier Ole D. Mjøs.

Han mener Giske går inn for hovedtrekkene i Mjøs-rapporten.

– Satsing på studiekvalitet, nytt gradssystem og finansiering avhengig av vektallsproduksjon er noen av de punktene der Giske bruker Mjøs-rapporten som utdanningsbibel, sier Mjøs.

Prorektor Rolv Mikkel Blakar protesterer kraftig på Mjøs sine påstander.

– På vesentlige områder går Giske i helt andre retninger enn Mjøs. Han stryker heldigvis både ideen om at en fast pengesum skal følge studentene, og han dropper fullstendig likestilling mellom offentlig og private skoler, sier Blakar.

Mjøsutvalgsmedlem Kåre Rommetveit fra Universitetet i Bergen tilhørte mindretallet. Han også mener at stortingsmeldingen skiller seg fra rapporten på mange områder. Noe han er glad for.

Slapp melding

Nå er det BIs tur til å knurre. For det blir ikke noe av likestillingen mellom private og offentlige skoler.

– En usedvanlig slapp og lite argumenterende melding. Full av ubegrunnede påstander og unnvikende drøfting, sier BI-professor Rune Sørensen.

Har Jon Lilletun fått den reformen han bestilte av partikameraten Mjøs?

– Bare delvis. I Giskes reform er det for mye detaljstyring og for lite likestilling mellom private og offentlige skoler, sier Lilletun.

Han frykter resultatet blir at private skoler i utlandet vil vinne i kampen om studentene.

– Giske lurte studentene

Professor i statsvitenskap og leder for Maktutredningen Øyvind Østerud mener Trond Giske har lurt studentene.

– Giske har tillagt seg en retorikk som har lurt studentene over på hans side, sier Østerud.

Han tror mange studenter er kritiske til utdanningsministerens reform, og at det derfor er feil av ledelsen i Norsk Studentunion å støtte så mange av forslagene.

Leder i NSU Ine Saxvik mener Østerud farer med sprøyt.

– Våre vedtak er et resultat av en demokratisk prosess og ikke våre egne personlige meninger, sier Saxvik.

Østerud mener studentlederne er blendet av retorikken om «studenten i sentrum», og ikke innser at de kommer til å bli taperne.

– Om det ikke følger mer penger til lærekrefter med de nye forslagene, må ansatte nedprioritere forskningen. Folk vil ikke orke det og vil derfor søke seg bort fra Universitetet. Og etter dette vil studentene sitte igjen med dårlige lærere, sier Østerud.

Uengasjerte studenter

Ine Saxvik synes det er synd at studentene har vært så lite deltakende i selve debatten.

– Vi har invitert studentene til debatt flere ganger, og selv om vi har brukt store ressurser på arrangementene har det vært lav oppslutning, sier Saxvik.

Studentparlamentsleder Anne Berit Grøtterud forteller at da de inviterte til debatt om Mjøs-utvalget kom det bare ti studenter.

– Det er de enkelte studentparlamentenes ansvar å skape debatt, men det er ikke så greit når studentene ikke gidder, sier Grøtterud.

Ine Saxvik er uansett fornøyd med resultatet

– Vi har vært premissleverandører fra dag én, sier Saxsvik.

Grøtterud på sin side mislikte flere av forslagene NSU-representantene støttet i Mjøs-rapporten.

– Flertallet i Mjøsutvalget ville innføre en shoppe-kultur på utdanningsområdet som Studentparlamentet likte dårlig, sier Grøtterud.

I dag er hun fornøyd med at Giske lyttet til Studentparlamentets innspill, og at han endret flere av forslagene.

Clemet klapper

Kristin Clemet fra NHO er fornøyd.

– Vi oppfatter denne stortingsmeldingen som et gjennombrudd for de ideene vi fremmet i 1997, sa Clemet til Giske på et NHO-seminar nylig.

I 1997 foreslo NHO å opprette et nytt universitet som kunne gi næringslivet den arbeidskraften det har mest behov for. Etter at denne reformen er gjennomført har ikke Clemet lenger behov for NHO-universitetet.

Reaksjonen fra Clemet tyder på at ideen om å reformere universitetene, slik at de kan levere akademikerne som arbeidslivet trenger, har overlevd fra talen Mjøs i 1996. Hva som overlever neste måneds behandling i Stortinget gjenstår å se.