Uten sikkerhetsnett

– Idrettshøgskolen har et noe firkantet og gammeldags system der det ikke er rom for alternative løsninger for studenter som skader seg, sier tidligere student ved Norges idrettshøgskole (NIH) Tuva Beate Åsheim.

3. oktober 2001: Idrett grunnfag klasse 1A har hekkeløp på Idrettshøgskolens utebane. Tuva legger på sprang. Hun klarer den første hekken og den neste. Så går det galt: Idet hun lander over den tredje hekken, vrir hun kneet og faller. «Klikk» sier det, og leggen og låret går hver sin vei. Korsbåndet er røket. Operasjon og rekonvalesenstid på seks til tolv måneder venter.

En uke senere skjer det igjen: Ingvild Torbal Udenæs skal over hekken på Idrettshøgskolen. Det ender med røket korsbånd og ødelagt menisk.

I femårsperioden 1992 til 1997 ble det registrert 784 skader hos legen ved Idrettshøgskolen. De siste årene har skadefrekvensen økt. Likevel har skolen ingen skrevne retningslinjer for hvordan de skal forholde seg til skader.

– Det tok tre og en halv uke å få svar på hva jeg skulle gjøre i timene på skolen når jeg ikke kunne delta aktivt. De sa jeg skulle få svar innen en uke. Jeg skjønner ikke at de ikke kunne svare på det med en gang, men en måned er lang tid å gå og surre når du ikke vet om det fortsatt er vits i å møte opp til undervisningen, sier Åsheim.

Åsheim og Udenæs fikk til slutt beskjed om at de ikke kunne få alternative opplegg i de praktiske fagene. For å få bestått, må de ta dem opp neste år, for skolen krever aktiv deltagelse på minimum 80 prosent.

1800 kroner på en måned

– Jeg ble oppfordret til å ta de teoretiske fagene i år og de praktiske neste år. Men økonomisk sett har jeg ikke mulighet til å ta opp dobbelt studielån. Dessuten orker jeg ikke gå der oppe og se på at de andre trener og har det gøy, sier Åsheim.

Mens Udenes har fortsatt i klassen ved NIH og tar de teoretiske fagene i år, har Åsheim utsatt studiet og jobber nå som lærer. Før hun kunne starte i jobben, måtte hun opereres, og hun ble sykemeldt i seks uker etterpå. Da oppdaget hun at hun ikke hadde rett til penger fra noe hold. Ettersom hun ikke hadde startet i jobben, hadde hun ikke rett til sykepenger. Siden hun ikke lenger var student, hadde hun heller ikke rett til studielån, og fordi hun var sykemeldt og allerede ansatt hadde hun ikke rett til arbeidsledighetstrygd. Det eneste hun fikk utbetalt var 1800 kroner i sykepenger fra en deltidsjobb.

– Hadde det ikke vært for at jeg har en snill kjæreste, hadde jeg ikke klart meg økonomisk. Jeg måtte ha oppsøkt sosialkontoret, sier Åsheim.

Av økonomiske årsaker startet hun å jobbe to uker før sykemeldingen gikk ut. Verken Åsheim eller Udenes vil være bra nok i kneet til å delta aktivt i de praktiske fagene ved NIH før tidligst til høsten.

Bare peanuts

Direktør ved NIH Baard Wist har forståelse for at det er vanskelig å være skadet ved Idrettshøgskolen.

– Men en korsbåndsskade som leges i løpet av noen måneder er bare peanuts i forhold til langvarige skader. Studenter som blir permanent uføre har det mye tøffere, sier Wist.

Han beklager at det tok så lang tid før Åsheim og Udenes fikk beskjed om hva de skulle gjøre da de hadde skadet seg.

– Tre og en halv uke er for lang tid. Det beklager vi, og vi skal selvfølgelig sørge for at det ikke gjentar seg, sier Wist.

Ingen forsikring

– Jeg reagerte veldig på at NIH ikke har forsikring for studentene. Skolen burde iallfall ha informert tydelig om risikoen for skader og manglende forsikring ved første skoledag, sier Åsheim.

Dersom hun hadde hatt ulykkesforsikring, ville hun fått erstatning tilsvarende en uførhetsgrad på cirka tolv prosent.

Wist er ikke enig i at skolen har informert studentene for dårlig om manglende forsikring. Staten har et prinsipp, selvassurandør-prinsippet, som sier at alle statlige instanser ikke skal ha noen forsikringer i private forsikringsselskaper. Derfor har NIH ikke lov til å forsikre studentene. Samtidig står bare skolen forsikringsrettslig ansvarlig dersom NIH kan lastes for en ulykke.

– Hvis det er uaktsomt av oss å utsette studentene for hekkeløp, kan vi legge ned. Det ligger i idrettens natur at en beveger seg på grensen for hva som er absolutt trygt, sier Wist.

Ved Høgskolen i Agder og Høgskolen i Østfold, som begge har idrettsfag, har alle studentene tilbud om forsikring gjennom studentsamskipnaden. I Oslo finnes foreløpig ikke et slikt tilbud.

Romslige

– Ingen er garantert å kunne komme tilbake til idretten etter en korsbåndsskade. Jeg lurer på hva som skjer med skolegangen hvis jeg ikke er bra nok i kneet til neste år heller, sier Åsheim.

– Vi er romslige når det gjelder å tilrettelegge for skadete studenter. De mister ikke plassen sin ved skolen, og hvis de ikke klarer å ta et kurs året etter at de har skadet seg heller, kan de komme tilbake tredje studieår eller senere, sier Wist.

– Jeg synes overhodet ikke det er romslig av Idrettshøgskolen at skadete studenter beholder plassen sin. Det burde være en selvfølge. Det er ingen som velger å bli skadet, sier Åsheim.