Snufsete kullinglår
Hei, studenter! Etter en lang dag med snusing i korridorer på campus ble jeg så sulten! Tøysnuta mi ledet meg inn på Fredrikke Kafeteria.
Kafeteriaen var et underlig sted. Kjempestort, og med mange synlig sultne studenter. Mange var minst like sultne som meg og trippet utålmodig framover mot disken, nesten som grisene ved mattrauet. Det underlige var likevel at de trippet i rekke. I enden av rekka fikk vi utdelt noe som kaltes «Dagens» i matskåler.
De som delte ut mat så koselige ut, og lo masse bak disken. Plutselig hadde de ikke flere skåler med mat å dele ut. En dame med høy snøfarga hatt sa at det var fordi kyllingen var ute på tur. Jeg synes det er fint at kyllingen får spasert litt, selv om det er etter at den er stekt. Sporty og fornøyde kyllinger får nok sjeldnere influensa – som jeg har hørt går hos kyllingene om dagen!
Heldigvis fant en diger mann i hvitt kyllingene til slutt. Det morsomme var at kyllingene hadde gjemt seg under disken hele tiden. Men den kyllingen jeg fikk i skåla mi var nok spesielt redd influensaen, for den må ha drukket så masse kanelte at den hadde tatt smak av det. Det gjorde meg tørst.
Vanndispenseren viste seg å bli et problem. Jeg tror arkitekten må ha glemt oss under 0,3 meter. Men det er lov å glemme, ikke sant? Og glemmer man litt, glemmer man mye. Det kom derfor ikke som noen overraskelse at å komme seg opp på stolen ved bordet mitt ble en fysisk prøvelse. Men da fikk jeg trim også, så kanskje arkitekten tenkte på meg når hun satte inn stolene?
Etter at kanelkyllingen pep i magen min oppdaget jeg at det egentlig var unødvendig å betale for maten her. En lubben gubbe, som tydelig hadde skjønt dette, gikk rundt og rydda etter studentene. Lass på lass med deilige lekre rester. Var ikke studentene så sultne likevel? Hm. Jeg har i alle fall funnet ut hvor jeg skal spise når jeg blir sulten av arbeidet. Ferdig kildesorterte matrester anbefales for slunkne studentlommebøker!
