Jobbslaven

– Hei, Simon? – Hei du!

– Du, jeg skriver en oppfølgingssak fra forrige ukes sak, om at jobben ødelegger livet til studenter. – Ja, altså jeg vil ikke si at den ødelegger …

– Du sa til oss forrige uke at jobbsituasjonen din gjør at du har det «veldig tungt»? – Du, jeg føler egentlig jeg var litt feil case til den saken …

– Okei? Du, det passer egentlig litt dårlig til de spørsmålene jeg hadde planlagt. Jeg skulle si: Kondolerer. – Ja, du, det passer kanskje litt dårlig.

– Hva er tyngst med situasjonen din? – Nei, altså … Det er jo dette med med å få begge deler til å gå rundt, da.

– Det må jo være skikkelig kjipt å måtte jobbe så mye som du gjør. – Men altså, jeg må jo ikke jobbe. Jeg velger det her selv.

– Kommer du fra fattige kår, du som må jobbe så mye? – Nei, absolutt ikke. Altså, jeg har vært arbeidstaker i NRK siden jeg var 19.

– Så du har blitt drevet til barnearbeid? – Nei, det vil jeg ikke si.

– Hvordan går det med studiene nå? – Det går helt fint.

– Ser du noen mulighet for å bli kvitt deltidsjobben din? – Altså, dette er en jobb jeg har valgt selv. Jeg er i en helt okei situasjon.

– Hvordan kan samfunnet hjelpe deg? – Hva tenker du på?

– Du, som lever i en situasjon fullstendig ødelagt av mangelen på elleve måneders studiestøtte, hva er din beskjed til myndighetene? – Æh … Det er litt vanskelig å svare på. Jeg tenker at … hva skal jeg svare på det, da?

– Du, som er rævkjørt bakfra av en gjennområtten finansieringsordning, hva vil du skrike til verden? – …

– Du, Simon, du jobber altfor mye. Vil du vurdere din stilling? – Nei.