Maktløs språkforsker går fra jobben

Kjell Lars Berge, professor ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier

ved UIO

– Hva mener du med det?

– Jeg har hørt at vi må begynne å si tjue-ti i stedet for to-tusen-og-ti.

– Såpass, ja. Det hadde jeg ikke fått med meg.

– Og da slo det meg: Hvordan er det dere innfører nye uttrykk, egentlig? Har dere hemmelige spioner som går rundt og infiltrerer språket til folk med uttrykkene?

– Oi, så dette er seriøse spørsmål?

– Ja, hva ellers?

– Nei, vi har absolutt ikke noen som helst makt når det kommer til dette. Det er folket som bestemmer hvilke utrykk som blir brukt og ikke.

– Er du sikker på det? Jeg tenkte slike viktige endringer kom fra høyere hold. Som Kongen eller norskprofessorer.

– Nei, det er rett og slett flertallet som bestemmer.

– Har du noen personlige knep for å endre språkregler?

– Bruk ordene så mye som mulig! Om du blir en kjempekjent kjendis kan du ha et eget TV-program der du konstant bruker ordene.

– Men jeg er ikke kjendis, og synes det er mye kulere å si «kæmmiz» i stedet for kamerat, og «gæmmiz» i stedet for gammel. Hvor kan jeg henvende meg for å få igjennom disse utrykkene?

– Det er bare å kjøre på og bruke ordene hele tida. Jeg vet ikke om den er sann, men det finnes en myte om hvordan skarre-r’en oppstod. Det var en mann som ikke kunne si r, så han skarret. Og til slutt begynte alle rundt ham å skarre.

– Så hvis jeg vil innføre ord som «feisærn» og «snæckpæck», så bør jeg begynne å si det til alle rundt meg?

– Absolutt. Du kan egentlig gjøre hva du vil med språket. Men hvis du gjør altfor rare ting med setninger kan folk tro du er tom i hodet, utenlandsk eller kanskje gal.

– Utenlandsk og gal? Nei, huff. Men du som professor i norsk språk har ingen som helst makt i hvilke utrykk som blir brukt og ikke brukt her i landet?

– Ingen som helst makt.

– Stakkars deg. Da er det kanskje på tide å vurdere din stilling etter dette?

– Ja. Jeg vil absolutt vurdere stillingen min etter dette.