Løs boligproblematikken ved roten

Jeg vil først takke både [Gard Løken Frøvoll](aa) og [Reduser husleia SiO](bb) for gode ideer til hva vi kan gjøre for å bedre studentøkonomien (Universitas henholdsvis 27. mars og 4. april). Men samtidig vil jeg også kritisere dem for å fokusere mer på å behandle symptomene enn selve problemet.

Problemet er at det finnes for få studentboliger og boliger generelt i Oslo sammenlignet med hvor mange potensielle leietakere som finnes. Dersom man følger Frøvolls forslag om økt lån for å øke kjøpekraften til studenter, vil markedet på sikt tilpasse seg og leieprisene vil øke.

På den andre siden, om man følger Reduser husleias forslag om å senke husleien i SiO, ender man opp med å ta fra det budsjettet som skulle gått til utbygging av nye studentboliger. Det vil gjøre at neste generasjon med studenter har færre boliger, og dette vil tvinge flere studenter ut på det private leiemarkedet og presse prisene videre oppover.

Universitas mener: «Studentboliger kurerer ikke et sykt marked»

Hvis man skal kunne finne en varig løsning på denne problematikken, ser jeg én god løsning og eventuelt to dårlige. Man kan prøve å presse enda flere studenter inn i allerede ganske små studentleiligheter, noe jeg tror ingen har lyst til. Man kan prøve å flytte studentene ut av Oslo, noe som går imot alle ambisjonene om å styrke Oslo som studentby. Eller man kan gjøre det jeg vil si er den eneste akseptable løsningen: å rett og slett få bygget flere boliger her i byen.

For å bygge mange nok boliger trenger vi både stat og kommune på laget. SiO har vist at de kan bygge, men staten må støtte bygging og totalrenovering av utslitte bygg så leieprisene kan holdes lave, og kommunen må ha raske prosesser så bygging ikke blir dyrere på grunn av inflasjon og prisvekst mens byggesaker bruker år på å komme gjennom papirmølla.

Les også: «Krav om flere kvinner på pensum er misforstått likestilling»

Nå skal jeg selvfølgelig ikke argumentere for at vi ikke trenger høyere studiestøtte eller lavere husleie, for det gjør vi. Men dersom vi gjennomfører disse tiltakene i isolasjon uten å samtidig gjøre noe for å fikse selve grunnproblemet, er det en reell risiko for at neste generasjon studenter kommer til å møte de samme problemene i en verre utgave. For å sette ting litt på spissen: Det nytter ikke å krangle over hvilket plaster vi skal bruke, dersom vi ikke får renset såret også.

Jeg mener dermed at vi som studentbevegelse er nødt til å tørre å stille minst like tøffe krav til de folkevalgte som vi gjør til samskipnaden vår. SiO alene kan ikke fikse leiemarkedet i Oslo, til det trenger vi også politikerne på laget.