Dødsproff

Tar man heisen ned til nederste etasje av Rikshospitalet, og følger en av de mange sykehuskorridorene til enden, kommer man til en dør. Den er identisk med resten av de grå metalldørene man passerer i gangen, hvor tog med brukte pasientskjorter og sengetøy triller sakte forbi med jevne mellomrom.

Men på døren av interesse for oss, henger det en lapp som skiller den fra resten: «Vennligst ikke ring på! Det forstyrrer obduksjon». Tar man steget innenfor og lar låsen smekke igjen, erstattes rumlingen fra skittentøystrallene med lyden av stille diskusjon om blodverdier og vevsprøver – og den dempede hvesingen fra en elektrisk skallesag fra et rom lenger inne.

Her inne, på Avdeling for rettsmedisinske fag, har klokken så vidt passert ti. Arbeidsdagen er allerede godt i gang. Stemmene kommer fra pauserommet, hvor noen nettopp har satt på en kanne kaffe. I gangen mellom de to obduksjonssalene instituttet har til rådighet, haster turkiskledde silhuetter i gummistøvler, munnbind og vernebriller forbi.

Midt i strømmen av mennesker står overlege Arne Stray-Pedersen og vasker hendene sine. Han er nøye med å skrubbe dem godt. Først håndbaken, deretter fingrene, så under neglene. Også albuene skal såpes inn og skylles.

Han rister av vannet på hendene, og kaster et blikk over skulderen inn mot obduksjonssalen bak ham. På den stålgrå benken midt i rommet ligger en hvit pose. Og inni posen, en uidentifisert kropp.

To politibetjenter fra Kripos, også kledd i lange forklær, hårnett og munnbind, står allerede klare ved siden av likposen. En av betjentene er på vei opp en høy gardintrapp med et kamera i hånden, idet Stray-Pedersen kommer inn i rommet. Politimannen og rettsmedisineren gir hverandre et kjapt blikk, før Stray-Pedersen trer på seg en plasthanske og nikker mot posen på benken.

– Greit, skal vi åpne?

Poseutpakning

Kroppen på bordet tilhører en person politiet ikke har klart å identifisere. Saken er uvanlig, men ikke unik: Liket har ligget urørt bak en låst dør, sannsynligvis i noen uker, og råtnet til det ugjenkjennelige.

Politiet mistenker ikke noe kriminelt, men kan ikke fastslå identiteten til den avdøde. Uten klare holdepunkter, sendes derfor liket til Stray-Pedersen, som ved siden av å være overlege i rettsmedisin, forsker og fast foreleser for medisinstudentene ved Universitetet i Oslo, er rettsmedisinsk fagansvarlig i Kripos’ ID-gruppe.

Gruppen arbeider med å identifisere ukjente omkomne eller rester av ukjente omkomne etter ulykker og store katastrofer. De håndterer også et stort antall enkeltidentifiseringer – som saken i dag. Personen i posen er den første Stray-Pedersen obduserer denne uken, men bare én av de gjennomsnittlig 90 ID-sakene som undersøkes på Rikshospitalet i året.

– Vi har et dobbeltarbeid. Vi skal sikre info til identifisering, men ofte blir det også spørsmål om hva som har skjedd med den avdøde, sier Stray-Pedersen.

Han har tatt plass ved et bord innerst i obduksjonssalen, ved siden av skjemaer over kroppsskader og undersøkelsesresultater. Bak ham fotograferes det fra gardintrappen, mens en obduksjonstekniker som har kommet inn i rommet, forsiktig pakker ut av posen. En lukt av råttent kjøtt brer seg rundt oss.

– De fleste i Norge, omtrent 80 prosent, dør på sykehus eller helseinstitusjon. Ofte etter en stund med sykdomsleie, med pleiepersonell til stede. Det er sjelden tilfelle med de vi får inn hos oss.

Stray-Pedersen plukker en mappe med politiets bilder fra funnstedet opp fra pulten foran seg mens han snakker, og blar gjennom sidene. På obduksjonsbenken kommer den samme kroppen fra bildene sakte men sikkert til syne. Først en livløs, mørkelilla fot, så en blodflekket overkropp, og til slutt de fordreide konturene av et ansikt.

– Som du ser her, har døden kommet brått og uventet. Men det betyr ikke at vi ikke skal behandle den avdøde med den samme verdigheten som levende pasienter. Som en del av staten og det legale systemet, er det vår oppgave å sørge for en form for siste rettferdighet for de vi undersøker.

Stray-Pedersen legger ned igjen mappen, og skuer mot skikkelsen på benken.

– Jeg skal selv kunne bli obdusert en dag. Alle skal være trygge på at vi gjør arbeidet vårt respektfullt og ordentlig her nede. Det høres kanskje morbid ut å være så avklart på at man skal dø, men du tvinges nesten til det når du har denne jobben.

– En odyssé i sosial misære

Det var imidlertid tilfeldigheter som førte til at det var nettopp rettsmedisiner Stray-Pedersen ble. Første gang på obduksjonssalen, var som nyutdannet lege. Han skrev på en doktorgradsoppgave om spedbarnsdød, da veilederen hans og den forrige rettsmedisinske lederen av ID-gruppen, Torleiv Rognum, stilte spørsmålet:

– Han sa, «du vil ikke bli med ned på salen, slik at du ser hvordan vi jobber?». Så da gjorde jeg det. Jeg ble kvalm og kastet opp, og synes det var helt forferdelig.

– For det er en oddyssé i sosial misære, denne jobben.

Men etterhvert venner man seg til det, sier Stray-Pedersen.
Dessuten inngikk han en avtale der ingeniører fra avdelingen hjalp til med lab-analysene i doktorgradsprosjektet, mot at han selv bidro med å gjøre rettsmedisinske undersøkelser for avdelingen. Da doktorgraden var ferdig skrevet, ble han værende, og videreutdannet seg til å bli rettsmedisiner. Det startet som «en slags bytteløsning». Nå har han jobbet med dette i 20 år.

– Så jeg er kanskje litt han som får gullklokka på arbeidsplassen. Det ene tar det andre, på en måte.

Stray-Pedersen løfter opp øyelokket til den avdøde mens han snakker. Vi blir nødt til å se bort.

– Går det greit? spør en av politibetjentene, i retning oss.

Stray-Pedersen vifter med hånden. De utvendige undersøkelsene er straks overstått, betrygger han. Nå skal han i gang med de innvendige. Da åpnes kroppen, for å se etter flere spor etter hva dødsårsaken kan være.

– Det kan bli et sterkt syn, så det kan hende dere vil ta en pause nå, sier han. Politibetjentene eskorterer oss ut av rommet. Denne delen av obduksjonen står selv de over.

Krybbedød i hylla

En uke senere, i et kontorbygg i utkanten av UiOs campusområde, sitter Stray-Pedersen foran en helt vanlig pult, kledd i en helt vanlig skjorte. Han har nettopp oversendt resultatene av forrige ukes likundersøkelse til Kripos, forteller han.

Nå er det opp til dem å sammenfatte hans svar med undersøkelsene fra de andre fagekspertene, treffe en endelig avgjørelse om identitet, og gi beskjed videre til pårørende.

Selv er han allerede i gang med en ny sak. Noen av mikroskopprøvene ligger klare på bordet ved siden av ham. Ved siden av prøvene igjen, tårner hauger med papirer. I bokhylla står mapper merket «Bilulykker» og «Krybbedød», og i en liten sofa i et hjørne ligger det henslengt en testdukke i spedbarnsstørrelse. Vi setter oss ned ved siden av den.

Stray-Pedersen unnskylder rotet. Det blir fort sånn, sier han. Som ansatt både som overlege ved Rikshospitalet og som professor ved UiO, jobber han 120 prosent. Omtrent 80 prosent av arbeidstiden skal brukes på rutine, og 40 prosent på forskning og undervisning. I realiteten blir det vanligvis mer enn det, forteller han.

I tillegg er han trener på sønnens basketballag. Og har verv i en håndfull medisinske foreninger. Nå er han også inne i en periode med undervisning, med forelesninger to ettermiddager i uka.

Hvert medisinkull ved UiO skal ha 20 timer undervisning i rettsmedisin gjennom utdannelsen sin, og Stray-Pedersen tar flesteparten av forelesningene.

– Blir det slitsomt i lengden?

– Ja. Men jeg har foreldre som har vært leger og professorer, så jeg visste hva jeg gikk til. Og nå som barna har blitt store, får jeg kanskje tid til å gjøre mer forskning de neste ti årene. Men joda, det er klart det blir en del.

Den glade demente

Én ting er de lange dagene – en annen er innholdet de fylles med. Det hender innimellom at fagekspertene i ID-gruppen sendes ut på oppdrag. Som del av ID-gruppen, har Stray-Pedersen vært tett på flere store samfunnstraumer. 22. juli 2011, deltok han i åstedsarbeidet i regjeringskvartalet.

– Ofte er det mye uklarhet i begynnelsen – skal legen være med på åstedet? Vår erfaring ved store hendelser er at det er veldig nyttig.

– Hvorfor det?

– Vi har forskjellige måter å se ting på. I startfasen kan rettsmedisineren hjelpe til med å få oversikt og forstå hva som har skjedd. Ved for eksempel en eksplosjon kan det være vanskelig å avklare hvor de omkomne befant seg og hvor mange som faktisk har omkommet. Politiets kriminalteknikere er utrolig dyktige, men det var uvurderlig å få være med på stedet og håndtere levningene etter de omkomne. Da vi åpnet emballasjene til undersøkelsene dagen etter, hadde vi både foto, foreløpige rapporter og en formening om hva som tilhørte hvem.

Til tross for belastingen, kommer han til å jobbe med dette livet ut. Ingen tvil.

– Det er mange dager jeg skulle ønske at jeg hadde pasienter som hadde litt vondt i halsen, eller noe sånt. Noen jeg bare kunne ha reparert, eller i hvert fall trøstet eller lindret. Og jeg har jobbet mange sommere på legevakten, så jeg har fått den følelsen av å være vanlig lege igjen. Men samtidig har jeg vært så heldig som har fått en god jobb og et godt arbeidsted.

Stray-Pedersen har snurret på stolen, så han sitter halvveis vendt fra oss, stirrende ut av vinduet.

– Jeg blir kanskje litt sånn, åh, melankolsk, sier han, med tilknyttet stemme.

– Dette kan jo slutte når som helst. Selv etter to årtier, er det umulig å ikke ta innover seg skjebnene menneskene foran deg på obduksjonsbordet har lidd, forteller han.

– Så det er et par ting jeg tenker har vært bra for meg, som har gjort at jeg har kunnet ha denne jobben såpass lenge. For det første har jeg et avklart forhold til døden. Jeg har min gudstro, og definerer meg som kristen. Det andre er at jeg har dårlig hukommelse. Synsinntrykkene, de blir fort borte. Jeg husker heldigvis ikke så mye av det jeg har sett gjennom yrkeskarrieren min.

Han trekker på den ene munnviken.

– Det er en dårlig egenskap i et ekteskap, men veldig ok i denne bransjen. Den glade demente, det er meg.

Tid på å fordøye

En stabil familiesituasjon, med kone og barn «som har sine egne greier», har skånet ham for tungsinn, tror han. Samtidig er det sakene som ligger tettest opp til ens egen livssituasjon, som er de mest utfordrende å jobbe med.

– Mye ved en obduksjon ligner på det som gjøres under en operasjon – men det er alt det rundt som er anstrengende. Det er den døde, og inntrykket av hva slags liv den personen har levd. Og ja… den ugjenkallelige døden. Minner om mennesker rundt en som ikke lever lenger, og at man blir konfrontert med at man selv skal dø. Det er det man bruker tid på å fordøye.

Stray-Pedersen tar et dypt pust.

– Føler du noen gang et behov for å avspenne?

Svaret kommer raskt.

– Ja. Vi som har denne jobben, finner alle våre måter å håndtere den på. Selv er jeg veldig avhengig av å kunne se plussiden ved det jeg gjør. Det har vist seg i flere krise-psykologiske analyser også, at å ha et klart begrep om hva poenget med oppgaven man har framfor seg, er viktig.

Blackout på kontoret

Ta saken han har jobbet med i dag, for eksempel – et mishandlet barn.

– Da undersøker jeg kroppen, skriver en nøytral og objektiv rapport, som sendes videre til politiet. Selv om lidelsen har skjedd, er det noe med å yte en viss rettferdighet for mennesket som har gått bort ved å gjøre en ordentlig undersøkelse. Det er å sørge for rettsikkerheten til den døde. Det er samfunnets forsøk på å gjøre rett i det som har hendt.

De siste setningene sies med alvor i stemmen. Hverken journalist eller fotograf vet helt hva de skal si, og det blir stille i noen sekunder. Men så: kontoret mørklegges. To PC-skjermer, hvor Powerpoint-sidene til morgendagens forelesning og CT-bilder fra en gammel sak ligger oppe, bader rommet i et blått lys.

Stray-Pedersen reiser seg fra kontorstolen sin uten et ord, strener ut i gangen utenfor kontoret, og begynner å vifte vilt med armene. Vi har sittet så lenge at bevegelsessensoren i taket har blitt avløst.

– Det der er signalet på at det er stille nok her til at jeg endelig kan sette i gang med forskningen min. Når lyset går av, er det ingen telefoner lenger, domstolene er stengt og de fleste på sykehuset og i politiet har gått hjem. Det er ingen som kommer og banker på døren, sier Stray-Pedersen, fortsatt stående ute i gangen.

Døren til kontoret glir sakte igjen mens han snakker. Når han åpner den, og kommer inn i rommet igjen, er det med et nytt uttrykk om ansiktet. Han rister lett på hodet.

– Vet du hva, jeg tror egentlig ikke det er så spesielt, jeg. Man kan tenke at dette er en jobb som i utgangspunktet har stor belastning, i hvert fall mentalt. Men hvis man setter det i kontekst, er det mange jobber som er mer krevende. Han peker mot bildene på PC-skjermen.

– For meg er jo dette hverdagen.