Professorpress på lønnsbudsjettet

På grunn av uenigheter rundt noen av sine viktigste krav har fagforeningene LO Stat, YS Stat og Unio Stat brutt lønnsforhandlingene med staten. Rundt 80 prosent av de ansatte ved Universitetet i Oslo (UiO) er fagorganiserte. Det er lagt opp et løp for mekling, og hvis dette ikke lykkes kan det bli varslet streik fra 21. til 25. mai.

– Hvis meklingen går i stå, kan det bli streik. Det de sentrale partene får ut av forhandlingene, vil være avgjørende for mye vi har å forhandle for lokalt til høsten, sier Live Rasmussen, hovedtillitsvalgt i Forskerforbundet.

Hun mener at professorlønningene generelt bør økes, og at en professorlønn ikke bør underskride 550 000 kroner.

– Når du har kommet til topps på karrierestigen og blitt professor, bør du få uttelling for det, sier hun.

I dag kan en professor lønnes opptil rundt 800 000 kroner. Ved UiO er det imidlertid ingen som ligger på dette lønnstrinnet.

Store kostnader

De nye lønnskravene betyr ytterligere press på det allerede hardt prøvede universitetsbudsjettet. I februar framgikk det i Universitas at cirka 60 prosent av professorene ved UiO er over 55 år gamle, og at det er en overvekt av eldre professorer. På grunn av stramme budsjetter har universitetet måttet slutte å ansette nye professorer, og må dermed utbetale lønn til eldre professorer med solid ansiennitet.

Et annet stridstema relatert til budsjettet, har vært lønnen som tildeles professorer med lederverv.

– Professorer som blir valgt som dekaner eller instituttledere, får lønnsopprykk som de lever godt på også etter at de går tilbake til sine ordinære stillinger. Det er ikke faglig kvalitet som premieres, slik det burde være i professorsjiktet, sier Ole Martin Nodenes, fagforeningsleder i Parat, en organisasjon tilsluttet Yrkesorganisasjonenes sentralforbund (YS).

Tidligere fikk man utbetalt et fast tillegg etter å ha blitt dekan, som man fikk beholde resten av sitt liv som yrkesaktiv. I 2006 kom det på plass en ny særavtale for valgt og tilsatt ledelse ved UiO, som skulle sikre at denne ordningen ville opphøre.

– Slik har det ikke blitt. Ledelsen i gutteklubben grei belønner sine egne, og lønnstillegget er for stort, sier Nodenes.

Han mener disse utbetalingene medfører store kostnader for UiO.

– Kuttene ved Det juridiske fakultet er et grelt eksempel på hva som kan skje når lønnspolitikken dras for langt. Samtlige professorer ble gitt en økt utgangslønn i 2006. Dette har rammet studentene, og det kan ikke tilsettes nye professorer og stipendiater før tidligst i 2010.

Vurderes individuelt

Erik Gulbrandsen, sjef for Personalseksjonen ved UiO, understreker at professorenes lønnsnivå vurderes individuelt, også om de blir valgt inn i lederverv.

– Det er lettere for en professor å få lønnsopprykk som leder enn det er om man forblir i sin ordinære stilling. Er dette et problem?

– Det er et hypotetisk spørsmål. Hvis du forblir i professorstillingen, skjer det også en utvikling basert på vedtatte kriterier for lønnsfastsetting. Dette går også på personlige og faglige kvalifikasjoner. En del professorer får lønnsopprykk etter lokale forhandlinger.

– Mener du det er problematisk at noen beholder lønnsnivået etter å ha gått av som dekan, også etter at den nye særavtalen kom på plass i 2006?

– Nei, ikke ettersom det foretas en individuell vurdering av hvilket lønnsnivå som er riktig når en går tilbake til sin ordinære stilling.

Forskerforbundet ønsker også lønnsøkning for andre ansatte ved UiO. Men på grunn av de nye professorlønnskravene som er fremmet, vil dette bli vanskelig, mener Live Rasmussen i Forskerforbundet.

– Når professorlønningene ligger der som et lokk, får vi ikke løftet fram de andre. Professoren som har publisert mange vitenskapelige artikler, bør også automatisk premieres. De som blir valgt inn i lederverv, får automatisk et lønnsmessig løft, mens vi andre må slåss for å rykke opp noen skarve lønnstrinn. Fordelingen er skeiv, sier hun.