Livet utenfor lesesalen

I morgentimene suser trikkene forbi Holbergs plass, fylt med trøtte mennesker på vei til jobb eller studier. Inne på Deli de Luca står daglig leder, Joseph Bao Vu, og måler at det er riktig temperatur i ferskvaredisken. Han begynte å jobbe på Deli de Luca i fjor, og i september ble han daglig leder i Torggata. Nå jobber han på Holbergs plass, men egentlig skulle han ha vært jusstudent.

– Jeg studerte realfag ved Universitetet i Oslo (UiO), men hadde venner som gikk på jus. Etter at de anbefalte meg studiet, begynte jeg også å studere jus. Det var mye drikking i studentmiljøet, og jeg tviler på om folk fikk noe ut av studiet når de drakk seg fulle så ofte. Hovedgrunnen til at jeg sluttet å studere er faktisk skepsisen til studentenes drikkekultur, sier Bao.

I dag er han mer motivert for jobbing enn studier. – Her på Holbergs plass har vi 1400 kunder innom daglig, de fleste mellom 16 og 36 år. Jeg er et arbeidsjern, og tar ikke mange pauser på jobben. Deli de Lucas filialer konkurrerer konstant med hverandre om hvem som er best på å markedsføre ulike produkter, og hvem som selger mest av dem. Den som kommer best ut av en kampanje vinner produkter, sier Bao og peker stolt på fritidsjakkene fra Phoenix som henger på kontoret hans.

– Se her, disse jakkene har vi vunnet.

– En universitetsutdannelse er ikke den eneste veien til jobb. Men det å studere er en jævlig bra måte å finne ut hva man vil på, mener Andreas Viestad, journalist og matskribent. Selv har han cand.mag. fra UiO med fagene historie, statsvitenskap og medievitenskap. Men det påbegynte hovedfaget i medievitenskap rakk han aldri å fullføre.

– Egentlig bestemte jeg meg aldri for å avslutte studiene. De siste to årene skrev jeg for diverse aviser samtidig som jeg studerte, før jobben tok overhånd. For min del handlet det ikke om å slutte å studere, men mer om å begynne på noe annet, sier han.

– Jeg har absolutt fått et fullverdig liv etter at jeg sluttet på Blindern, forteller billedkunstner Anne Britt Rage. På begynnelsen av 90-tallet ble hun cand.mag, med mellomfag i idéhistorie og grunnfag i statsvitenskap. Rage begynte på hovedfag i historie, men fikk aldri fullført hovedoppgaven.

– Jeg planla å ta for meg universitetet på 60-tallet i hovedoppgaven min, men droppet ut før jeg fikk tatt fatt på den. Grunnen til at jeg sluttet, var at jeg var skeptisk til et universitet som ikke utviklet seg i en retning som jeg kunne stå inne for. Jeg ble desillusjonert på universitetets vegne, forteller hun.

Heller ikke Johan Brockfield fikk tatt den planlagte mastergraden. I dag er han reportasjeleder for seksjonene «Pengene dine» og «Jobb» i Aftenposten. Brockfield har en bachelor i statsvitenskap fra UiO, med studier i siviløkonomi fra BI som frie emner. Han søkte opptak til masterstudiet i statsvitenskap, og fikk brev fra UiO om at han hadde kommet inn, men rakk ikke å svare før fristen.

– Det at jeg fikk opptaksbrevet på julaften kan ha gjort at jeg trodde jeg var i gang med masterstudiet. Jeg skjønte ikke at jeg også måtte takke ja for å kunne studere videre. Så jeg endte med å ikke få startet på masterstudiet, forteller Brockfield. Nå tilbringer han dagene i Aftenpostens åpne kontorlandskap.

– Det var en overgang å gå fra studentlivet til yrkeslivet. Jeg måtte bli mer ryddig og strukturert, og lære meg å stille opp i tide.

Brockfield har fått mye bruk for økonomikunnskapene sine i jobben.

– Trygve Hegnar har sagt at det er lettere for en siviløkonom å bli journalist, enn det er for en journalist å bli siviløkonom. I mediebransjen lønner det seg å ha fagkunnskap. Økonomi, statsvitenskap, jus – det er alltid behov for folk som både kan skrive og har slike fagbakgrunner.

Akkurat nå konkurrerer Brockfield med en kamerat om hvem som klarer å ta mastergraden først. Vinneren skal leie en BMW for en dag til den andre. Slik det er nå, tviler han imidlertid på at det er mulig å kombinere jobben med videre studier.

– Det hadde nok vært annerledes hvis jeg hadde fått begynt på masterstudiet da jeg kom inn. Nå har jeg en stilling som gjør at jeg ikke kan studere selv om jeg hadde villet det, fordi det kreves obligatorisk oppmøte. Hvis det hadde blitt fritak for obligatorisk oppmøte, kunne jeg kanskje ha studert videre. Men arbeidslivets rutiner passer meg bra, selv om jeg kan bli melankolsk når jeg tenker tilbake på Blindern, legger han til.

Som barn vokste Andreas Viestad nærmest opp på Blindern, så for ham var det en selvfølge å begynne å studere.

– Faren min var ansatt ved universitetet, og underviste i forberedende. Selv gikk jeg i barnehage på Villa Eika og spiste pannekaker på Frederikke hver torsdag. Jeg trodde bestandig at jeg selv skulle ende opp som ansatt der. Til tross for at Blindern også kan være et nitrist sted med firkanta regler, tenkte jeg alltid på det som en ideell arbeidsplass.

– Selv har jeg hatt stort utbytte av å ha studert medievitenskap, selv om jeg jobber som matskribent, framfor å gjøre subversive lesninger av musikkvideoer med medvirkende lesber fra Birmingham, sier han smilende.

– Gudmund Hernes sa en gang at studielånet burde brukes til mat og øl mens du finner ut hva du vil gjøre. Det er riktig tenkt. Du kan tenke at det er en fordel å ha fullført den og den graden. Men det kommer helt an på hva du vil gjøre. Jeg husker en professor som sa til oss at «selv om dere tror dere skal bli statsvitere, ender sannsynligvis 90 prosent av dere opp som saksbehandlere i kommunen», forteller Viestad.

Han begynte å studere medievitenskap av nysgjerrighet, fordi faget handlet om det offentlige ordskiftet så vel som såpeoperaer.

– Jeg syntes det var ålreit med et «både og»-fag. Medievitenskap er verken sosiologi eller litteraturvitenskap, det har litt av begge deler i seg. Ulempen var at jeg aldri fant fram til noen kjerne, og kanskje det var derfor jeg aldri kom i gang med noe så forpliktende som en hovedoppgave, sier Viestad. Han har erfart at småjobbing for ulike aviser kan være gøy mens man studerer, mens det å jobbe som frilanser på fulltid oppleves helt annerledes.

– Når du er ferdig med å studere, er det en skikkelig nedtur med drittjobber. Hvis du har gjort noen drittjobber under studietiden er du kanskje mer forberedt på hva du kan ha i vente. På et tidspunkt hadde ikke Viestad vært innom Blindern på et halvt år. Da var hovedfagsstudiet ugjenkallelig over.

– Studiene gikk ikke så bra mot slutten. Av og til angrer jeg på at jeg ikke fullførte. Det kunne vært ålreit å ha blitt ferdig, sier Viestad.

Inne på Deli de Luca står Bao og ekspederer kunder. Han holder blikkontakt med hver og en av dem, og tar effektivt imot ordrene. – Tre sjokoladeboller og kaffe, ja. Det blir 29 kroner. Har du kaffekort? Nei? Lyst på ett? Vær så god, sier han. Neste kunde har kaffekort, og får en gratis kaffe etter fem kjøp.

– Det var en gratis kaffe? Gratulerer, det blir null kroner, sier Bao. Kvinnen smiler fornøyd. Morgentimene hadde neppe vært de samme om han hadde studert ved Det juridiske fakultet.

Hvorfor faller studenter fra?

Trass i senere tiders bekymring over frafalne studenter; det fantes en tid da man ikke brydde seg om den slags. Før kvalitetsreformen kalkulerte universitetene med et visst frafall – det var helt naturlig. Med innføringen av ny finansieringsordning oppfatter universitetene frafallet som langt mer problematisk. Lærestedene får mye av sin økonomiske uttelling for studentene som avlegger en ferdig grad. Etter at frafallet har fått større oppmerksomhet utgjør den også et imageproblem. Det regnes som en mistillitserklæring at mange studenter hopper av i svingen.

Det er særlig universitetene som opplever denne (altså relativt nye) frafallsproblematikken. Vitenskapelige og statlige høyskoler slipper langt billigere unna. Dette har i all hovedsak med måten studiene er organisert på. Studier med mange søkere, og som er innrettet mot klare yrkesalternativer slipper billigere unna. Det er også en sammenheng mellom organiseringen av studiene og frafallsprosenten. De mest attraktive studiene ved universitetene er de som er fast organisert. Jo flere valg studenten må gjøre underveis, jo større sjanse er det for at ett av de valgene er «Pokker ta. Jeg starter mc-gjeng i stedet».

Når man legger til at mange studenter i utgangspunktet ikke har tenkt å ta en hel grad, men bare enkelte emner, skjønner man kanskje hvorfor Det humanistiske fakultet (HF) er det fakultetet ved Universitetet i Oslo som har møtt frafallstallene med det største smellet (en studie fra ifjor viste at så mange som 39 prosent hoppet av etter det første året i 2005). Men dette kan ikke knyttes spesifikt opp til HF, ei heller er det et særnorsk fenomen. Mange utdanninger som tar inn store studentgrupper («Open access») opplever lignende nedslående tall.

Universitetene har store utfordringer når det kommer til å beregne frafallet. Kan det kalles frafall når noen finner en jobb de liker? Er det en fiasko per definisjon når noen slutter før de har tatt en grad? Bytting av lærested, for eksempel til et i utlandet, regnes også som frafall. Denne årsaken utgjør 50,5 prosent av frafallet, ifølge en undersøkelse NIFU-STEP gjorde i 1999. Du er ikke nødvendigvis en udugelig og desillusjonert student dersom du får innpass på Harvard.

Den samme undersøkelsen avslører at det ikke er så veldig mange som faktisk slutter permanent i studiet. Fem år inn i utdannelsen var det bare 17,5 prosent som oppga at de hadde sluttet uten å fullføre studiene. 11,1 prosent av disse sluttet etter første året.

Men hva så med studentenes beveggrunner for å slutte i studiene? 30 prosent av de som sluttet sa i NIFU-STEPS undersøkelse at universitetet kunne ha påvirket beslutningen deres. Det er særlig bedre oppfølging og struktur som er savnet hos lærestedene. En tredjedel av de som slutter ser på det som et personlig nederlag, men halvparten oppfattet beslutningen om å slutte som noe positivt; de fant noe mer spennende å gjøre, de fant mål og mening med livet og de modnet som menneske. *Sjølrealisering til tross*, frafall er og blir lærestedenes store nemesis. Og hva kan vi forvente av fortvilte studieadministratorer i fremtiden? Det vil bli strammere og mer yrkesorientert organisering av studiene – etter sjokkundersøkelsen ved HF er fastlegging av studieprogrammene kjernepunktet i tiltakene som igangsettes. Tettere og jevnere oppfølging, samt kurs i stressmestring og studieteknikk er noe som også tiltar ved norske studiesteder. «Stjerneforelesere» på innførende kurs er et annet tiltak. Til sist engasjerer universitetene seg mer og mer i sosialiseringen av studentene. Fadderordninger og tilrettelegging for frivillig aktivitet skal bidra til å etablere «kullfølelse», og knytte studentene nærmere til læringsstedet. Vil alt dette hjelpe? Det vites ikke, men én ting er sikkert: Når universitetene tar for seg de frafalne, er det både de mest målbeviste og de mest rådville av oss de føler på hornene.

Kilde: NIFU-STEP «Finnes det en universalmedisin mot frafall?» Elisabeth Hovdhaugen, Nicoline Frølich, Per Olaf Aamodt