Sjenanse og nakenhet

Her forleden fønet jeg tissen. Etter en sedvanlig og antageligvis normal intimbarberingsrutine hadde jeg kommet i skade for å smøre meg nedentil med en «soothing» og «calming» kremvariant. Det ulykksalige inntraff da jeg plutselig innså at mine åletrange, svarte jeans måtte på i en fei, og at dette i sin tur passet dårlig overens med underlivets «calming»-prosess. Jaja, i nøden spiser bærplukkeren rips, tenkte jeg, dro buksene ned på knærne, fikk fyr på luftmaskinen og fønet i vei. Jeg følte ingen trang til å skjule den naturligste av alle kroppens naturlige attributter.

Skammen veltet ikke inn over meg før jeg rettet blikket mot vinduet umiddelbart til høyre for meg, og innså at hele Maridalsveien, om de ønsket, også kunne ta del i tørkeprosessen gjennom de åpne persiennene. Buksene ble røsket opp over bleke vinterlår fort som svint.

Tenk hvis noen så det?

Hvorfor skammet jeg meg sånn da jeg oppdaget at jeg ikke var alene? Hvorfor ble jeg bevisst min nakenhet først da? Den første tanken som slo meg var at Han der oppe måtte ha skylda. To andre som ble bevisst sin nakenhet i en fei, var nemlig Adam og Eva. De spiste et eple i Edens hage – ett stakkars lite eple – så var det gjort. Menneskeheten var fordømt til strømpebuksekløe og svetteringer under skjorteermene til evig tid – trodde jeg.

Reidar Aasgaard, professor i idéhistorie ved UiO, forsøker å forklare meg hvordan kristendommen tilsynelatende ble naken-nektens moralske vokter.

– Beretningen i det gamle testamentet er at Adam og Eva er nakne, men selv ikke ser det. Da de synder for Gud ved å spise av den forbudne frukt, får de en ny erkjennelse av seg selv, en annen bevissthet rundt hvem de er og hvordan de ser ut. Skamfølelsen over denne erkjennelsen får dem til å dekke seg til med fikenblader, forteller Aasgaard.

Symbolikken i fortellingen om de to turtelduene i Edens hage, er at menneskene gjennom sin ulydighet hadde gjort et opprør mot Gud og så seg selv på en ny måte.

– Det er ikke et poeng at de oppdager seksualitet og kropp. Det er først i senere kristen tradisjon at dette har blitt knyttet til seksualitet som noe negativt, sier Aasgaard.

Hæ? Sa ikke Gud eksplisitt at det skulle gjøre vondt å føde? Har ikke det med sex å gjøre? Hvis ikke – hvor var det denne misforståelsen ble sådd og begynte å spire? Aasgaard forteller at for antikkens grekere – som løp rundt nakne selv som deltagere i de olympiske leker – signaliserte nakenhet en begeistring for kroppen. De hyllet den veltrente, idealiserte kroppen og dens skjønnhet og styrke.

Gleden over å sprade rundt og vise seg fram fikk seg en knekk allerede hos romerne, med reaksjoner mot de greske nakenidealene. Stoiske dyder og nøkternhet kom på banen, heller enn idealisering av det skjønne og luksus. Bruk av prostituerte ble kritisert og det ble mindre eksplisitt nakenhet å se. Derav var – stygt overgeneraliserende sett – likhetstegnet mellom nakenhet og et restriktivt forhold til nakenhet, satt i kristendommens historie.

Ja, også står det i Det nye testamentet, da, hvor det advares mot overdreven velstand og utagerende oppførsel over hele fjøla. For ikke å snakke om Paulus’ berømte omtale av kroppen som et tempel – som så mange sunnhetsbloggere har tatt til seg som sitt mantra.

– Utgangspunktet var ikke å oppfordre folk til å skamme seg for nakenhet, men å gi et bilde av kroppen som noe Gud har skapt og som ikke skal misbrukes. Kristen tradisjon er kritisk til samfunnets dyrking av kropp og nakenhet fordi det fort vil føre til nettopp misbruk, sier Aasgaard.

Begrunnelsen for den restriktive holdningen overfor nakenhet er både lysten den kan vekke, og fordi en lettkledd kropp åpenbart kan selge sand i ørkenen og dermed tjene kommersielle interesser.

– Dette representerer en nedvurdering av kroppen ifølge kristendommen, sier Aasgaard.

Disse kristne tekstene har blitt tolket i hytt og vær opp gjennom historien. Skamleggingen av nakenhet har blitt tolket inn i ulike historiske kontekster.

I mitt stille sinn tenker jeg at kirkens menn, de som til enhver tid har sittet på definisjonsmakten for hva som er en «riktig bruk» av kroppen, må ta noe av skylda for at det ikke akkurat synes å oppfordres til frivolitet i kristne miljøer.

Jeg tror heller ikke jeg er alene om å tenke på kirken, sågar religion generelt, som et slags moralpoliti for begrensninger hva angår nakenhet.

Skivebom, skal vi tro Aasgaard.

Han mener det er en urettferdig tankegang, fordi det dypest sett handler om å bevare noe som er hellig, ikke om å skambelegge kroppen.

Kristendommens tradisjonelt oppkneppede skjortekrave er en faktor som har påvirket vårt forhold til nakenhet i ulik grad opp igjennom tidene. Men hva så med dagens samfunn? Sekulariseringen er på full anmarsj og har vært det lenge, så Aasgaard og jeg er nødt til å bevege oss over i samtiden.

Intet tiår har så mye hårvekst, pupp og lår som 60- og 70-tallet. Sekstiåtterne ville ta paradiset tilbake: Da handlet det om naken frigjøring, hvor kroppen var det naturlige som ble koblet tilbake til paradistilstanden. I tiårene som fulgte, kledde i alle fall folk på seg igjen, og den store, stygge markedsliberalismen og Internettet tok over monopolet på nakenhet: En idealversjon av den nakne kroppen som sådan.

– Superkroppen som framheves i dag, ble ikke frontet av 60- og 70-tallets unge. Da var det kroppen i all sin ulikhet som ble fremhevet. Bluferdigheten blant unge i dag blir en motreaksjon mot idealisering og kroppsdyrkelse, og kan føre til et behov for å protestere mot det kommersielle nakenhetsidealet. På samme måte som i den tidlige kristendommen blir tildekking en måte å sette grenser på for seg selv som individ og markere sin autonomi, for eksempel som muslimers bruk av niqab, mener Aasgaard.

Det er en grunn til at jeg sprang rundt etter pappa med en blomstret badebukse viftende over hodet (for øvrig et uheldig innkjøp fra en sydhavsøy), med streng beskjed om at han fikk få på seg fillene før vi fikk besøk på hytta. Våre foreldre hadde vokst opp med andre kroppslige idealer enn oss, og fikk med seg en større trygghet i bagasjen enn hva vi kan skilte med. Unge mennesker, med sine lett påvirkelige sinn, er de som rammes hardest av de glinsende kroppene som pryder reklameplakatene.

Siv Gamnes er sexologisk rådgiver og daglig leder på Sex og samfunn, og prater med unge mennesker opp til treogtyve om kropp og nakenhet hver eneste dag. Hun mener ungdom – med tanke på media, reklame og seksualiseringen av samfunnet generelt – reagerer veldig forskjellig fra det man skulle trodd.

– Det er litt merkelig at selv om unge mennesker i dag lever i et samfunn som er såpass seksualisert – det spilles på kropp og sex i de fleste sammenhenger – så er de likevel bluferdige, sier Gamnes.

Hva er det med nakenhet som er så flaut, når vi eksponeres for det hvor enn vi snur oss? Ifølge Gamnes henger det sammen med fremstillingen i samfunnet:

Vi skal være akkurat passe slanke, passe muskuløse, helst helt hårfrie, ha hvite flotte tenner – alt skal være perfekt. Ett blikk i speilet forteller deg at kroppen din skriker middelmådighet. De som eksponerer kroppene sine på Internett og på TV er malt i sminke og retusjert, i tillegg til at de er spesialplukket for at de har en ekstra fin kropp.

– Dette er med på å få folk til å ta på seg klærne for å skjule skavanker heller enn å tenke «hvis hun kler av seg så kan jeg også», sier Gamnes.

Kommersialiseringen av kroppen har eksplodert som følge av at uten en tråd ble til trådløst nett. Foreldregenerasjonen hadde NRK på TV’en, og badet nakne på hytta. Nå har vi Tv3play og «Paradise hotell» tilgjengelig døgnet rundt. Tilgjengeligheten på perfekte hingster og gaseller som skamløst har seg i bassenger i Mexico, bidrar til at vi ikke blir utsatt for vanlige kropper med vanlige skavanker. De unge fremmedgjøres for hva som er normalt.

– Før var det ingen som hadde problemer med å dusje sammen etter gymmen. Nå har de på badebukse og badedrakt. For å være komfortabel med nakenhet må man eksponeres for alle de naturlige variasjonene. De som vokser opp i dag har ingen arenaer for å se variasjonen. Det tror jeg gjør noe med dem. Mesteparten av befolkningen oppfyller ikke kravene til idealkroppen. Hvis de ikke får se hverandre, så fjernes muligheten til å se at andre heller ikke er perfekte.

Ungdommen blir flauere jo mer nakenhet de eksponeres for, og historisk-religiøse normer legger føringer for hvor lite klær vi kan ha på oss. Men ikke alle mener at vårt forhold til nakenhet påvirkes av religion og kommersielle idealer. Torgeir Martin Hillestad, førsteamanuensis i psykologi ved Universitetet i Stavanger, har tatt en «Eia» og gikk i forrige uke høyt ut mot SVs Lars Egeland. I et debattinnlegg i Dagbladet flagget Egeland «naturlig nakenhet» som botemiddel mot usunn kroppsfiksering. Hillestad mener sjenansen i bunn og grunn skyldes genene våre. Han viser til at flere sosialantropologer og sosiologer i Tyskland har sett på skam for nakenhet i lys av evolusjonsteori:

– De har funnet at bluferdighet og skamfølelse går igjen i alle kulturer. Ikke bare kroppslig i form av en motvilje mot å vise seg naken: At genetiske egenskaper som har overlevelsesevne blir videreført, er universelt. Dette er en hypotetisk forklaring: menneskene har anlegg for ulike egenskaper, så er det miljøet som skiller ut de nyttige egenskapene, sier Hillestad.

Forskningen er basert på flerkulturelle og historiske studier. Tanken er at bluferdighet er et særtrekk ved menneskene som har blitt videreført på grunn av sin overlevelsesverdi.

– Skam overfor nakenhet har hatt en sosialt integrerende funksjon, ved at det har holdt orden på samfunnet. De mener at dette har hatt gevinst – har holdt seksualiteten i sjakk – og for eksempel bidratt til å bevare familiestrukturer. Å kikke på hverandre på kryss og tvers ville skapt kaos i familiekonstellasjonene. Vi regulerer oss selv som en slags sosial kontroll, sier Hillestad.

Ved denne tankegangen knyttes nakenheten lynraskt opp mot seksualitet. Bilder av en stortingssal full av nakne mennesker som ikke klarer å vedta noe som helst fordi de er opptatt av å kikke på hverandre, farer igjennom hodet. Er kroppen bare et instrument for reproduksjon, og den sosiale kontrollen det eneste som hindrer at instinktiv lyst dempes? Hadde mindre klær gjort at vi ikke fikk utrettet noe, at vi bare svirret rundt i en slags evigvarende seksuelt ladet tåke?

Hillestad hevder på sin side at argumenter som at «Nakenhet er naturlig – hvorfor skal vi skjule det?», er ideologisk og normativt begrunnet heller enn biologisk – det handler om hvordan man ønsker at ting skal være. Men slike normative ting varierer og svinger. – Kulturelle og ideologiske føringer kan gjøre at folk slipper seg løs, slik som på 60- og 70-tallet – poenget er at det svinger tilbake når strømningen går tilbake. Den generelle trenden viser en motvilje mot å gå naken, hvor genetikk påvirker mer enn religion og kultur, sier Hillestad.

Som seg hør og bør, er jeg mer forvirret enn opplyst etter min ekskursjon inn i de lærdes verden. Svaret på hva som forklarer båndet mellom nakenhet og skam best, religion, kommersialisering eller genetikk, er som i en god gammel eksamensbesvarelse: Ikke godt å si. På en eller annen måte har menneskeheten i fellesskap kommet fram til at den fullstendig nakne kroppen er forbeholdt lakengymnastikk.

Én ting er sikkert: Hvis du en gang kommer i skade for å føne tissen i full offentlighet og kjenner skamrosene bre seg over kinnene, burde du ta en telefon til Norges Naturistforbund, hvor Toril Hongve Helle slår et slag for å kaste klærne:

– Om det er flaut å være naken? Det må du spørre noen andre om, for jeg er ikke flau! Å være naken er en herlig befrielse!

Det hele er fryktelig praktisk: Naturistene kler ikke av seg for enhver anledning, bare der det er naturlig – for eksempel når man skal bade. Så slipper de den ekle, våte badedrakta.

– Nakenhet handler i bunn og grunn om en frihetsfølelse. Hvordan du forholder deg til nakenhet er opp til deg sjøl, at du har godtatt din egen kropp. Jeg er sånn. Hvis andre ikke godtar det, må det nesten til helsike være med dem, avslutter Helle fornøyd.

Så neste gang du ser en glad løk som er ute og lufter tissen, er det bare meg som trosser religiøse, kulturelle og genetiske føringer – av rent praktiske årsaker.