Vil parre «tvillingfagene»

Sosialantropologi og sosiologi har riktignok en del til felles. Begge er samfunnsfag. De har mange like problemstillinger. De utveksler teorier og metoder. Men Ingar Roggen trekker det lenger. «Tvillingfag», kaller han dem.

– De er som to tannlegekontorer som ligger ved siden av hverandre og konkurrerer om de samme kundene, sier han.

Roggen har selv tatt kontakt for å bli intervjuet. Mye greiere enn å skrive tørre kronikker, mener han. Jeg treffer han på «Proffen». Over noen kaffekopper prøver han å sparke i gang en fagdebatt.

– Kvalitetsreformen ga oss ikke mer kvalitet, men var heller en standariserings – og forenklingsreform. Men på et punkt kan vi få en kvalitetsreform, nemlig ved å slå sammen disse fagene, sier han.

På bordet foran oss ligger en bunke bøker. Den ene er av filosofen Bruce Wilshire, og det er herfra Roggen har fått ideen. I følge Wilshire studerer de to fagene det samme, nemlig «mennesker i grupper».

– Hvordan kan de da forsvare å være adskilt? Fagene har ikke eksistensberetiglese uavhengig av hverandre, og skillet er en illusjon, sier Roggen.

Men du ser lett forskjell på tvillingene.

– Jeg har selv tvillinger, og vet at de lett utvikler seg forskjellig, humrer Roggen.

Antropologen forsker på små, fremmede samfunn, for eksempel en afrikansk stamme eller en norsk subkultur. Det langvarige feltarbeidet er viktigste arbeidsredskap, og målet er å gi en fyldig beskrivelse av samfunnet.

«Tvillingsøsteren» studerer oftere større grupper gjennom store, kvantitative undersøkelser. Beskrivelsen blir mindre fyldig enn antropologens, men mer statistisk representativ. Hva er for eksempel sammenhengen mellom kjønn og inntekt i Norge, spør hn seg. Roggen mener et viktig skille går mellom helhetstenkning og spesialisering.

– Sosiologien er blitt en «spesialvitenskap», sier han og ramser opp «spesialområder» som arbeids-, -skole-, -forbruks-, generasjons- – og kjønnssosiologi

Fra bunken sin finner Roggen fram sosiologiboka «Det norske samfunn», som er et samlerverk på atten kapitler. Han slår opp i innholdsfortegnelsen.

– Dette er ikke en bok om det norske samfunn. Det er en bok om atten norske samfunn,

Poenget hans er at helhetsperspektivet i sosiologien drukner havet av spesialiteter. På helhetstenkning er visst antropologene flinkest i klassen

Og her kommer Roggens kronargumentet inn. Han tar en kunstpause, forsikrer seg om at pennen min er i beredskap og hever stemmen.

– Når vi har sosiologi som er godt egnet til å studere aspekter ved samfunnet, hvorfor ikke alliere seg med sosialantropologi som kan tenke helhet? Og omvendt: Når vi har et fag med forutsetninger for å tenke helhetlig, hvorfor ikke alliere seg med et fag som konsentrerer seg om aspekter ved denne helheten? Og hvilket tilbud ville ikke dette vært for studentene! Endelig kan vi tilby helhet og spesialisering under samme paraply. Tenk for et kreativt og spennende fag vil ville fått, sier han

– Men hvis fagene er så like, hvorfor har de ikke funnet hverandre før?

– I følge Wishire..., begynner han og trommer lett på bokomslaget.

– Det er viktig at jeg har med meg en utenlandsk alliert, forklarer han.

Med henvisning til sin alliansepartner sier Roggen at universitetsfag betrakter hverandre som «urene». Den ene ser med skeptiske øyne på den andre, og de markerer avstand til hverandre i en slags trosbegrunnet profesjonskamp. «Tvillingfagene» er intet unntak, skal vi tro Roggen.

– Hvem skal sitte i kommisjonen? Hvilken kunnskap skal vi bruke? Er dette egentlig sosiologi? Mange utmerkede forskere har ikke fått jobb hos oss fordi de egentlig ikke er sosiologer. Skal vi samarbeide må vi slutte å betrakte oss som en høyere klasse enn den andre, sier Roggen.

Roggens idé er mildt sagt kontroversiell. Han står da også ganske alene. På de to instituttene er riktignok mange enige om at faggrensene er flytende. Men å gjøre dette i praksis, derimot.

– Jeg ser ikke helt poenget med et slikt forslag, nå som vi er midt oppe i en stor reform som innebærer store utfordringer i seg selv, sier Geir Høgsnes, bestyrer på Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi.

Han mener det bare er bra at forskere fokuserer.

– Du kan ikke gape over alt og alle på en gang, det er dårlig vitenskap.

Thomas Hylland Eriksen, professor i sosialantropologi, er positiv til å myke opp grensene mellom samfunnsfagene. Men å slå sammen sosialantropologi og sosiologi er å gå vel drastisk til verks, mener han. Han tror det vil bli en dyr og tidkrevende affære, og frykter det vil gi mer administrativt arbeid.

– Vi kaster sannelig bort nok tid og penger på administrasjon ved universitetet, mener han.

– Hvordan kan vi myke opp grensene?

– Jeg har tro på konkrete nettverk mellom forskere. Vi kan for eksempel dra i gang prosjekter med flerfaglige arbeidsgrupper. Men vi trenger ikke en fast struktur til det.

Men Roggen står på sitt. Han er hellig overbevist om at fagene bør spleises.

– Men er det realistisk?

– Ja, hvis Universitetet ser faglig og saklig på det er det både realistisk og ønskelig Jeg vil påstå at instituttene ikke kan motsette seg en sammenslåing hvis de har studentenes beste for øye, men bare hvis de ser på dem som et inntjeningsmiddel.

2