Laget dokumentar om Skraphaugen
HVEM Simen Sætre, aktuell med Den lille, stygge sjokoladeboka
STUDERTE: Ex. phil, Statsvitenskap
NÅR: 1996-97
STUDIEGJELD: En god del
Først det triste. Simen Sætre fikk aldri jobb i Universitas. Det var ikke det at han ikke prøvde.
– Jeg søkte som journalist to ganger, uten hell. Den tredje gangen søkte jeg som redaktør. Jeg fikk null stemmer. Tror kanskje at de synes jeg var en slendrian.
Så: sykdom.
– Et semester reiste jeg til Guatemala. Skulle lese pensum i Statsvitenskap og slappe av. Men så fikk jeg malaria og ble liggende på sykehuset veldig lenge. Da jeg endelig ble frisk, hadde jeg kjempedårlig tid med å få lest pensum. Det gikk ikke så veldig bra.
Dernest det litt, men ikke fullt så triste. Simen Sætre trivdes ikke noe særlig med å studere på pre-reform Blindern.
– Jeg liker studier der man får skrive mye. Jeg tror nemlig at hvis man skriver mye, så blir man også bedre til å analysere. På Blindern skulle man lese hele semesteret, og så plutselig skrive på eksamen.
Så det gledelige: Simen Sætre reiser til det forgjettede land. Nærmere bestemt til den forgjettede by.
– Jeg dro til New York. Der hadde vi innleveringer hver uke, i flere fag. Med en gang vi begynte var det skriving. Mye skriving.
Ikke bare var det skriving, det var også favorittprofessorer. Sætre kom godt overens med Marshall Berman, forfatteren av
All that is solid melts into air.
– Jeg pleide å gå på kontoret hans for å prate. Jeg laget også en dokumentar om ham. Han har kjempelangt, grått krøllete hår og veldig stor mage. Ligner sånn sett veldig på Skraphaugen i Fraglene, dit de alltid går for å få råd. Vi hadde en ting felles, Berman og meg, vi var begge litt allergiske. Dermed satt vi begge og nøys og snøt oss mye i timene. Det oppsto en slags forbrødring mellom oss på grunn av det.
Til slutt: det litt ulovlige, men akk så herlige:
– Hvis man dytta på sjokoladeautomaten på Blindern på en spesiell måte, så datt det ofte en Troika ut, helt gratis. Så det gjorde jeg ganske ofte, da.
