Fra livskrise til framtidshåp

– Så fint å komme tilbake hit, det er good vibes.

Universitas møter Keira Screeche-Powell (23) en lys og mild ettermiddag i april. Uteområdet på Lovisenberg er stille og folketomt. Man skimter lysegrønne knopper på trærne og små blomster på gressplenene. 

– Jeg følte meg ekstremt ukomfortabel, og ville ikke være i kroppen min. Jeg hadde ikke lyst til å leve. Da skjønte jeg at jeg hadde løyet for meg selv.

Over en femtedel av alle studenter har hatt selvmordstanker, og fem prosent av studenter sier de har forsøkt å ta sitt eget liv. Det kom frem i Studenters helse- og trivselsundersøkelsen (SHoT) i 2022, da den ble gjennomført forrige gang. Dødsårsaksregisteret for 2024, publisert av Folkehelseinsitituttet (FHI), viser at de siste års trend med en svakt økende selvmordsrate fortsetter. For gruppen 1–29 år utgjorde selvmord nesten en tredjedel av dødsfallene i 2024.

Keira kunne blitt én av dem. Nå vil hun fortelle om hva som endret utfallet.

Sorgen

Våren 2024 er Keira student ved Høyskolen Kristiania (HK). Hun har en samboer, Sebastian, og elsker å studere psykologi. Hun har snart gjennomført sitt første år på studiet. Så mister hun samboeren. Han dør av selvmord.

Tapet rokker ved hele hverdagen til Keira.

– Jeg har strevd med depresjon og traumer tidligere, som jeg har klart å takle. Men denne gangen ble teppet revet vekk fra under beina mine.

Hun mister rutiner for å spise og sove. Hun er musiker, men kutter ut musikken. Å konsentrere seg om eksamen er umulig.

– Det var ingenting annet enn «jeg vil dø» som skjedde oppe i hodet mitt. Så begynte jeg å røyke masse, drikke masse. Jeg brydde meg ikke om noen ting, tenkte what’s the point. Jeg hadde mista sjelevennen min. 

Med sommeren kjennes livet litt lettere. Keira skater og spiller litt konserter. Vennene tar vare på henne etter tur.

Høsten 2024 vil hun begynne med studier igjen. Noe som ikke er for krevende, men kan hjelpe til med å strukturere dagene. Hun begynner på kunst og håndverk ved Universitetet i Sørøst-Norge (USN), på campus Vestfold i Horten, byen hun bor i.

– I starten gikk det bra, det var fint å kunne få utløp for følelsene gjennom kunsten.

Men så skal oppgaver og eksamener leveres inn. Stresset øker, og alt det vonde slår innover henne med enda større kraft.

– Det gikk opp for meg at jeg egentlig ikke hadde det noe bra.

Keira oppsøker helsehjelp. Hun ønsker å bli innlagt på akuttpsykiatrisk avdeling, men får ikke plass.

Livslosen

Via en bekjent hører Keira om Livslosen. I tredje etasje i et gammelt, gult hus på Lovisenberg i Oslo finnes det noen som vil ta henne imot. Dit kan mennesker med selvmordstanker få komme og være i fem døgn. Det er et gratis lavterskeltilbud, uten krav om henvisning eller diagnose.

Keira ringer og får beskjed om at hun kan komme dit kun noen få dager senere.

– Det var raskere enn jeg noen gang har fått svar av helsevesenet.

På Livslosen føler Keira seg ivaretatt fra dag én. Første kveld snakker hun med en av nattevaktene om skyldfølelsen hun har båret på etter tapet av samboeren.

– Vi snakket i fire timer. Jeg husker ikke en gang akkurat hva han sa. Men det å bli lyttet til, bare vite at noen var der. Det var så godt å bli tatt imot, tatt inn i noen sin omsorg.

En del av opplegget på Livslosen består av strukturerte daglige samtaler.

– Da er vi ikke redde for å spørre direkte om selvmordstankene, sier Lisa Solnørdal, rådgiver på Livslosen.

Ikke terapi

Solnørdal påpeker at selvmordstanker kan oppstå hos alle. Også hos de som på papiret egentlig har alt. Tankene kan fortone seg ulikt: Noen har tenkt at de helst ikke vil våkne i morgen, andre har lagt konkrete planer.

Hun trekker frem at det ofte er vanskelig å snakke med folk i eget nettverk om det vonde man bærer på.

– Man kan kjenne på ansvar for andres følelser, at man må trøste dem fordi man selv har det vanskelig. Men her tåler vi å høre akkurat hvordan folk har det.

De som kommer til Livslosen er gjester, ikke pasienter. Ingenting blir journalført. Av oppfølging i etterkant får gjestene en telefonsamtale to uker etter opphold og to håndskrevne brev i posten.

Livslosen er døgnbemannet av «livsloser». Staben består av totalt elleve ansatte med ulik bakgrunn og kompetanse. I tillegg er det rundt førti frivillige tilknyttet tilbudet. Gjennom menneskemøter og samtaler tilbys et nytt perspektiv for dem som av ulike grunner har tanker om å ta livet sitt.

– Vi tilbyr ikke terapi. Men det kan ha en terapeutisk effekt å møte andre mennesker, tror daglig leder Ingrid Nyhus.

Rutiner

– Et kjennetegn for dem som kommer hit er et totalt fravær av rutiner i hverdagen, forteller Linn Therese Angre, en av de andre ansatte på Livslosen. Hun er utdannet sykepleier.

– Nå har jeg skjønt hvorfor vi brukte så mye tid på å lære om de kjedelige primærbehovene på sykepleiestudiet. Mange som sliter sover ikke, og spiser enten veldig lite eller veldig mye.

Under oppholdet må gjestene følge faste tider for vekking og måltider. Slik får de en ramme for å jobbe med vonde tanker og følelser, og rutiner å ta med seg tilbake til hverdagen sin.

– Den uka jeg var her ble jeg pushet til å fokusere på å klare å spise og sove, få tilbake døgnrytmen og alle de basisbehovene man trenger å få på plass for å være i live, forteller Keira.

Hun peker mot det rosa håret sitt.

– Det går ikke an å jobbe her oppe hvis du ikke har det bra fysisk.

Angre er tydelig på at de ikke gir noen lovnad om å fikse alt man sliter med i løpet av de fem dagene på Livslosen.

– Vi løser ikke alt her. Men det kommer til å løse seg. 

Spør en ekstra gang

Oppholdet har inspirert Keira til å fortsette å snakke om mental helse. Hun spør gjerne en ekstra gang hvordan vennene hennes egentlig har det.

– Jeg føler at vår generasjon begynner å bli litt ferdig med å gå rundt grøten. Det virker som verden begynner å bli litt mer åpen for at ikke alle har en perfekt mental helse. Selv om alle går gjennom forskjellige ting i livet, er det de samme følelsene vi kjenner på. Vi føler oss alle ensomme, dumme, rare, irriterende. 

– Hvem ønsker du at skal få vite om Livslosen?

– Alle som sliter, kjenner noen som sliter, eller kommer til å kjenne noen. Særlig de som har makt til å lage flere lignende tilbud. Vi trenger en Livslosen i hver by. 

Store drømmer

Å holde på rutinene er hardt arbeid. Keira er fortsatt sykemeldt fra studiene. Men hun har funnet tilbake til musikken.

– For meg er musikken en positiv spiral, i motsetning til alle de negative spiralene jeg har vært i. Jeg føler også et nærvær av Seb når jeg spiller gitar.

– Hva drømmer du om?

– Det hadde jo vært kult å bli rockestjerne. Og tjene nok penger til å kjøpe mamma et hus.

Bandet hennes, Ash Baby, har blitt anbefalt av Urørt hos NRK P3. Til sommeren venter flere konserter og festivalopptredener.

– Jeg har mange historier å fortelle. Med musikken vil jeg si: du er ikke alene, det kommer til å gå bedre.

Trenger du noe å snakke med?

Mental Helse: 116 123

Kirkens SOS: 22 40 00 40