Én av tre studenter vil ikke flytte hjem etter studiene

Oslo og de andre store byene slipper ikke unge og arbeidsføre tilbake til bygda etter endt utdannelse. En undersøkelse fra Sentio, gjennomført på vegne av Norsk studentorganisasjon og Universitas, viser at 60 prosent av studenter svarer nei eller at de er usikre på om de vil flytte tilbake til hjemstedet sitt.

– Dette er ikke noe nytt fenomen, sier professor i sosial-geografi Bjørnar Sæther.

– Hvis man går tilbake til 1800-tallet bodde det like mange mennesker i Hedmark som i Oslo.

I dag bor det rundt en million mennesker i Oslo, inkludert de omkringliggende kommunene, mens det bor 200.000 mennesker i hele gamle Hedmark fylke. Maskiner har for lengst erstattet menneskelig arbeidskraft i både jordbruket og den tradisjonelle industrien. Da har folk trukket inn i byene, forklarer Sæther.

– Hovedregelen nå er at byer med et rikt og stort arbeidsmarked gjerne beholder unge, ferdigstuderte og arbeidsføre, sier Sæther.

Les også: “Kampen for leiligheten”

Odelsjenta fra Voss

Blant studentene som velger å flytte hjem, er Synneva Gjelland. Til sommeren skal hun vende hjemover til familiebruket på Voss. At hun skulle ta over gården, var ikke noe åpenbart valg.

– Jeg tror det er noe med mantraet om at «Du kan bli hva du vil», som vi får planta inn fra barnsben av. Det gjør at man får en rastløshet i seg. Jeg var kanskje 21 år da jeg tenkte «yes, jeg vil ta over». Det høres kanskje ungt ut, men for mange er det jo åpenbart at de skal ta over gården fra de er barn av.

Odelsretten er en rett som også kommer med store plikter, forteller Gjelland.

– Det er et enormt privilegium føler jeg nå, men før var det nok mer som en byrde. Man må jo ofre en del, velge bort noe. Det er ikke en hobby, det er en jobb du aldri kan dra hjem fra.

25-åringen har en master i agro-økologi fra NMBU i Ås, med den kunne 25-åringen hatt en langt høyere lønn enn den hun vil få som bonde.

– Hadde jeg gått inn i forskning, rådgivning eller kommunikasjon, kunne jeg jo tjent mange ganger det jeg kommer til å tjene som bonde. Og selv om utdannelsen min er relatert til landbruk, er det noe helt annet med en teoretisk utdannelse. En god teoretiker er ikke nødvendigvis en god bonde.

– Men jeg har et sterkt ønske om å kunne jobbe med dette, legger Synneva til.

Statisk liv

Arkitektstudenten Åshild Fjeldberg er fra den vesle bygda Gaupen i Ringsaker. Bygda er kanskje mest kjent for sin produksjon av bilhengere, men ligger også i et rikt jordbruksområde.

– Jeg syns det er litt vanskelig å snakke om å ikke flytte hjem uten å virke kjip. Jeg er jo veldig glad i bygda, og liker godt å være der, sier Åshild.

Også Åshild har vokst opp på en gård. Den er det storebroren hennes som skal ta over,

– Familien tror vel fortsatt at jeg skal flytte hjem, men det tror nok ikke jeg. Det er vel kanskje et poeng at jeg er 25 år, og bare har lyst til å møte flere folk.

Hun liker seg godt på bygda, men sier forutsigbarheten og det rutinemessige ved bygdelivet er vanskelig

– Man føler at man har litt to personligheter når man er hjemme. Det er ikke spontant, sånn som bylivet. Ting går saktere. Det kan være veldig fint, men man kan også gå lei av det. Det høres kanskje enkelt ut, men det at man ikke vet hva som skjer hele tiden, at ikke alle helger er like, det er mer spennende, rett og slett.

Likevel er Åshild stolt av å ha vokst opp på bygda, og tror også det har sine fordeler.

– I Oslo er det er flere med samme interesser og det er lettere å oppdage nye folk, men på bygda får man et annet forhold til hverandre. Der handler det ikke om å ha flest fellesinteresser, men bare å komme overens. Det skaper kanskje et tettere bånd.

Flere unge må velge å flytte tilbake på bygda, hvis man skal skape et mer interessant miljø, mener hun.

– Jeg støtter veldig de som vil flytte tilbake, men jeg vil jo ikke gjøre det selv. Det er jo litt vondt å kjenne på.

Les også: “Studenter i fjord-beredskap”

Avhengig av jobbmuligheter

Leder av Norsk Studentorganisasjon Tuva Lund, sier det er vanskelig å kommentere tallene uten å vite hvor studentene tenker å flytte. Hun erfarer at studentene er helt avhengige av å ha en jobb og en karriere etter endte studier, blant annet for å kunne tilbakebetale studielånet.

– Det er viktig for studenter å flytte til steder der hvor det er karrieremuligheter innenfor den utdanningen de tar, og hvor de har gode fremtidsutsikter, sier hun.

Der utdanningsstedene er mindre, er gjerne arbeidsmarkedet det også. Statistikken fra Sentio viser at utdanningsinstitusjoner på mindre steder oftere vil flytte hjem. Studenter på for eksempel Oslomet, derimot, som utdanner seg til lærere, sykepleiere og andre profesjonsrelaterte studier det er rikelig med jobber av i storbyen, vil bli værende i byen. Hele 45 prosent av disse studentene vil ikke flytte hjem.

– En by vil gi gode fremtidsutsikter for et typisk nyutdannet par, bestående av for eksempel en politimann og en sykepleier. En del forskning viser at menn klarer seg bedre enn kvinner på bygda, mens kvinner som flytter til byen klarer seg bedre enn kvinner som blir værende på bygda, sier professor Sæther.

Forskningsprosjektet Sæther viser til, viser også at kvinner flytter til byen for å skaffe seg en jobb og en bedre økonomi.

«Optimisme og fremtidstro»

Regjeringen har det som et utilslørt mål at flere skal flytte ut på landet, og at sentraliseringen skal snus.

«Vi vil sette i gang nye tiltak for å skape optimisme og fremtidstro i hele Norge», heter det i Hurdal-plattformens kapittel om distriktspolitikk. Men utover skattefordeler og «utviklingsavtaler», er ikke erklæringen veldig tydelig på hvordan dette skal gjøres.

– I mange år har det vært et godt tilsig fra byen og ut i bygdene igjen, men vi ser at det er stadig færre som vil flytte tilbake til de minst sentrale kommunene. Det må svært kraftige politiske virkemidler til, hvis man skal snu sentraliseringen. Jeg er svært spent på hva regjeringen vil gjøre for å snu denne trenden. Det har allerede gått såpass langt, sier Sæther.

Les også: “Bare 58 prosent av norske studenter vil ha barn: – Hva skal vi redde jorda for?”

Regionsforstørring

– Kulturtilbud, uteliv, kafeer. Det er ting som byene typisk er gode på, som bygdene ikke kan like godt, sier Bjørnar Sæther.

Likevel er det en befolkningsvekst i en del distriktskommuner. Fenomenet kalles regionforstørring, og er hovedgrunnen til at småbyene rundt Oslo, selv de som er et godt stykke unna, har fått en revitalisering de siste årene.

– Der distriktene har vekst, er i områder på det sentrale Østlandet. Folk flytter ikke plutselig til Kirkenær, men de flytter til Drammen og Hamar. Der kan du få en fin, sentral enebolig til prisen av en toroms på Tøyen, sier Sæther.

Dette hindrer imidlertid ikke fraflytting.

– Hva med Rendalen og Østerdalen? Hva med Lierne? Dette er steder som har blant de laveste sentralitetsgradene.

Han mener det er viktig å sørge for bosetting i disse områdene.

– Det handler om matsikkerhet og beredskap. Vi må ha mennesker som bor der maten produseres, og hvis vi skal ha mer selvforsyning må vi også benytte oss av jordbruksområdene i de minst sentrale strøkene.