Alt var så mye bedre før

Tanken slo meg midt mellom Ringkollen og Skansebakken. Jeg hadde overvurdert langrennsferdighetene mine, og var så sliten at jeg mest av alt ville legge meg ned midt i løypen, slå polvottene i snøen og skrike høyt.

Unektelig gikk tankene tilbake til den tiden da jeg kunne nettopp det. Da mine foreldre dro meg med på ski hver søndag, vel vitende om at det hele ville ende med at min mor stod på toppen av neste bakke og ropte lokkende: «Hvis du kommer opp hit skal du få kviikkløøønch».

Det var en tid da bekymring var et fremmedord, og gloseprøve uten tvil det skumleste punktet på timeplanen. Fritid var noe jeg faktisk hadde, og leksene bestod av å tegne fyrstikkmennesker som skulle forestille familien min (jeg var aldri noe stort kunstnertalent). Jobb var noe de voksne drev med, penger var tieren jeg fikk hver lørdag for å kjøpe godteri. Den viktigste avgjørelsen jeg måtte ta, var valget mellom seigmenn og bamsemums. Og det var vanskelig, det!

Det var en periode av livet der vennskap varte evig, og flørting var å sparke gutten jeg likte litt ekstra hardt i skinnleggen. Det var tiden da toppen av romantikk var å sitte sammen med barneskolekjæresten min i friminuttet og lage norske fjøsdyr av kongler. Og ingen sendte meg medfølende blikk og lurte på hvordan det føles å være snart 30 og fortsatt singel (jeg er 23!).

Når jeg ble stor skulle jeg redde verden, og jeg tvilte ikke på at jeg ville få det til. Som en av Blekkulfs miljødetektiver syntes jeg at jeg påtok meg et stort og viktig samfunnsansvar. Hvis jeg så deg kaste søppel på gaten ble jeg ikke veldig, veldig skuffet. Jeg ble bare sint.

Norge var selvfølgelig det beste landet i hele verden. Og ideen om at regjeringen skulle måtte utstede krisepakker var utenkelig for de fleste. Landet vårt var jo på full fart fremover! Ord som global oppvarming, økonomikrise, snikislamisering og snåsamann var ikke en del av mitt vokabular. Jeg var lykkelig uvitende om det meste, og syntes det var fint sånn. Den gang da.

Noen ganger skulle jeg ønske at livet var som i Alf Prøysens bakvendtland. Der man starter i syvende klasse og flyttes nedover i klasser «pø om pø». Første klasse, sa du? Ja, takk!