Endelig borte

Han sover i dag også, med ryggen i en spiss vinkel mot betongveggen. Det halvlange håret er tjafsete. Det er egentlig blondt men skitt har gjort fargen ubestemmelig og grå. Ut av munnen hans kommer frostrøyk, hendene er blålige og fulle av sår.

Pappkoppen foran føttene hans er skitten og krøllete, nederst i bunnen ligger noen få slanter. Jeg kjenner et stikk av dårlig samvittighet. Burde jeg stoppe og legge igjen litt penger jeg også? Nei, jeg er jo student. Jeg har dårlig råd. Jeg må ha penger til husleie, mat, treningskort og øl. Det er viktig å ha et sosialt liv, og det koster penger. Dessuten går det så mange rike foretningsmenn forbi her hver dag. De har råd. Det er ikke det at jeg er helt hjerteløs, jeg har jo kjøpt =Oslo.

Jeg haster forbi han og ser fokusert rett fram. Snart vil han være ute av tankene mine, bare jeg får rundet hjørnet på vei mot Centrum Athletica, Høypuls står på planen. Slik passerer jeg han fire ganger i uka frem og tilbake fra trening. Han sitter alltid på den samme plassen, ved utgangen til t-banen. Noen få ganger er han våken. Da hender det han kommer mot meg med koppen i hånda på gyngende knær og spør om jeg har noen kroner til overs. De dagene blir den ekle følelsen i mellomgulvet ekstra sterk. Jeg må virkelig konsentrere meg om å ikke se på ham. Han gjør meg så usikker. Hvorfor må han sitte akkurat der? Kan han ikke bare forsvinne?

En dag skjer akkurat det. Han er borte. Koppen hans også. Og han kommer ikke tilbake. Hver uke jeg kommer er plassen hans tom. Jeg innbiller meg at jeg føler meg lettet og glad, og velger å tro at han er på avrusning. Men når jeg går ut av t-banen tar jeg meg i å speide ufrivillig etter han. For hver gang jeg ikke ser han knyter det seg enda hardere i magen. Innerst inne prøver en stemme å fortelle meg noe jeg egentlig vet: Han er mest sannsynlig dø.