Endring
– Det er for jævlig. Det er rett og slett for jævlig, sa han med høy stemme, henvendt mot den unge piken bak disken.
Hun nikket for å vise at hun hadde hørt hva han sa, uten å blottlegge det minste tegn på interesse. Øynene hennes så unnskyldende på de andre i lokalet, som lot til å betrakte den krokryggede, loslitte gamle mannen som et fremmedelement, en raritet, en trussel.
Han ba om en øl, rynket kraftig på nesen over prisen, men bet seg i det, og tok frem en fillete gammel portemone. Kronestykkene strakk såvidt til.
– Og pensjonen er så dårlig at jeg er nødt til å røyke lommerusk om dagen, fortsatte han, mens den totalt uinteresserte piken stille forsøkte å holde all konsentrasjon rettet mot sine litt for lange, rødmalte negler.
Han stirret i veggen mens han drakk. Alle så ham, alle prøvde å se vekk, og jeg la merke til at bartenderinnen hadde stilt seg ved den andre enden av disken for å unngå historiene om livets mørkere sider.
Jeg gikk bort til mannen, bestilte to øl og ba ham fortelle om krigen. Et takknemlig ansikt, dekket av rynker og hvitt skjegg, snudde seg mot meg.
Jeg hadde hørt historiene før. Her hadde han sittet i flere år, på den samme krakken, men på en helt annen kafé, med en helt annen bartender, med et helt annet klientell, og i noe som kunne virke som en helt annen tid, selv om omleggingen bare hadde tatt noen få måneder.
Han var en god historieforteller, med et repertoar bredere enn furene i pannen. Noen ganger så han seg rundt i lokalet, mens han ristet oppgitt på hodet og mumlet noe jeg ikke kunne høre.
– De har tatt fra meg stedet mitt, hvisket han da jeg støttet ham mot døren noen timer senere.
– Det er borte.
– Ja, sa jeg.
– Det er borte.
Han ga meg et lite vink før han vaklet ut døren. Jeg så ham aldri igjen.
