Lærdom

De nyere og aller nyeste landevinningene innenfor fysikk har lukket gamle dører bak oss og åpnet nye rom. Der verden før var lineær, real/reell og kausalstrukturert i et euklidsk tid-rom-kontinuum, er den nye verden splittet opp i kaos, virtualitet og tidshopp. Jeg tenkte jeg skulle dra nytte av dette på byen i går.

Først gikk jeg bort til et usedvanlig krigssminket hunkjønn og visket henne virkningen; om hun da hadde vært vel bevandret i fysikk og kjent til muligheten for tid-rom-forvrengninger i svarte hull, hadde hun kommet med årsaken. Årsaken etter virkningen, altså. Det kunne ha blitt et markant antiklimaks, men jeg håpet at vi sammen kunne forsøke å sette tiden rett, som Hamlet ville. Hun slo meg ned.

Da jeg fikk stablet meg på beina, forklarte jeg henne Gödels ufullstendighetsteorem, og at hun som et lukket system aldri ville kunne bevises eller rettferdiggjøres i seg selv. Slike bevis må komme utenfra, fra et annet system, sa jeg og kom med en lang rekke henvisninger. Hun skallet meg ned og gikk.

Jeg krabbet etter henne og lespet (jeg hadde mistet to fortenner) at kvantegravitasjonen og stringteorien sammen undergraver den logosentriske empiriovertroen, at jeg hadde en fabelaktig frimerkesamling, og om hun ikke ville se den, kunne hun bare ta sine teoribetingede sanseinntrykk ned på kvantekvarkestringnivå. Eventuelt lukke øynene. Hun løp ut på gata og forsvant i en drosje.

Klokka var stengetid. Jeg hastet bort til lokalets siste dame og forklarte henne verdens observatøravhengighet. Solipsismen er den eneste logiske løsningen, sa jeg meningstungt.

Det eneste som skuffer meg er at jeg synes å være den eneste solipsisten her.