Øysteins verden
Kunnskapsminister Øystein Djupedal (SV) har vært hardt presset statsråd i to måneder, og Universitas kan i dag som eneste avis presentere et utdrag fra dagboka hans.
Kjære dagbok!
Jeg har jo gang på gang lovet meg selv at det ikke skulle få skje igjen, men det måtte jo selvsagt skje på nytt. Plutselig sto hun bak meg, slik hun har gjort så mange ganger før. Med langsomme skritt på høye hæler nærmer hun seg helt til vi står tett sammen. Så kommer den ene hånden hennes smygende. Først litt uskyldig, mens hun fløyelsmykt hvisker: «Du Øystein…».
Alle mine rasjonelle evner og erfaringer tilsier at nå bør jeg rive meg løs og storme ut derfra, men jeg klarer ikke. Hjernen har koblet ut, og jeg er overlatt til mine drifter.
Den ene hånden hennes har nå fått selskap av den andre. De oppfører seg ikke lenger helt uskyldig. Stadig med langsomme bevegelser glir hendene hennes nedover kroppen min (Jada jeg skal begynne å trene etter nyttår). Hun lar hendene sakte kjærtegne brystet og magen min før de stanser høyt oppe på låret. Som hver gang tidligere vet jeg hva som vil skje, men klarer likevel ikke å forhindre det.
«Du Øystein…», gjentar stemmen hennes, «Ingen vil merke den litt pinlige skatte-historien hvis du bare redder oss med ett nytt utspill. Pleaz! Det funket jo så bra med utspillet om barnehagene som den beste oppdrageren for unga, og de dærre bordbønn-uttalelsene var jo helt geniale. Hva om du nå for eksempel foreslår «Studenter skal ikke lenger behøve å ta eksamen fordi vi ikke vil skape tapere». Et slikt utspill ville jo skape litt bølger. Sorry for at du har måttet redde meg så mange ganger i høst, asså. Jeg lover at dette skal bli siste gangen. Pleaz!»
Hun sender meg et forventningsfullt blikk. Hendene hennes beveger seg sakte kjærtegnende, og det måtte jo gå som så mange ganger før:
«Okei da, Kristin.»
