Ut av kulda
Kulda har forlatt oss. Molekylene fant det atter for godt å begynne å røre på seg, forsøksvis rotere et par runder, deise borti et par av sine medmolekyler, til de fikk forvandlet snøen til slaps og isen til vann. Men hva gikk tapt i denne dansen?
En kald morgen for noen år siden finner jeg meg gående på ski i Rørostraktene. Jeg går alene, jenta hælte seg ikke ut. Kulda gjør snøen bråkete. Blikket mitt hviler på skituppenes kappgang. Derfor har jeg kommet helt inntil treet før jeg oppdager ham. Oppe i furua sitter en ung punker. Ildrød, kort hanekam. Rosa ørevarmere. Millitærfrakk. Rullings i munnviken.
– Hallois mister. God gli?
Jeg faller. Snø i det venstre øret. Latter fra treet.
– Du burde ikke gå på ski hvis du ikke klarer å holde deg på bena.
– Nå tror jeg du er på vidda. Er ikke din form for kos å gå gatelangs i Oslo?
– Niks. Ikke kaldt nok. Og for mye folk.
– Ikke kaldt nok? Jeg trodde man kom hit opp for å gå på ski, og at kulda var et nødvendig onde?
– Dust.
– Eh, unnskyld?
– Som deg, og som alle vi som bor så langt nord, liker jeg å stenge meg inne i et tykkest mulig lag med klær. Verne om intimsonen. Lukke verden ute. Nettopp derfor er vi avhengige av vinteren. Vi er født med raggsokker, ikke ski, på beina. Skiene er kun en unnskyldning for å være der det er kaldt.
– Ja vel. Men hvorfor sitter du oppe i et tre?
– Varmere her oppe. Alt med måte. Men nå må du gli videre før det blir for kaldt for deg. Og husk at du trenger ikke å ta på deg ski for å være ute.
Irritasjonen over den eplekjekke gjøken gjør sitt til at farten er noe høyere på tilbaketuren. Når jeg kommer inn i hytta ligger fortsatt jenta i den senga jeg forlot henne i for noen timer siden. Jeg velsigner den kulda som gjør at hun ikke har orket å sette de nakne føttene på det iskalde hyttegulvet. Jeg legger meg ned ved siden av henne og velsigner den kulda som får henne til å krype tett inntil meg for å låne litt varme. Så får jeg heller gå ut og sette meg i et tre hvis det blir for mye av det gode.
