2015: En romodyssé

– Og funksjonelt. Da tenker vi på IKEA. Altså, «go cubic», liksom.

60 studenter sitter på Kringsjå og tenker høyt og vidt om hvordan fremtidens studentbolig bør være. Studentsamskipnaden i Oslo (SiO) har sammen med Norsk Form tatt initiativet til et prosjekt med tittelen «Kringsjå 2015» som skal jobbe for at fremtidens studentboliger utvikles i tråd med studentenes ønsker. SiO har bydd opp til dans, og betaler studentene 500 kroner og lunsj for å være med. Så spørs det da, om studentene har tatt med seg danseskoene.

Den entusiastiske

– Sentrum var jo helt dødt det, vet du. Kafé Sjakkmatt åpnet i 1984, før den tid var det ikke en eneste kafé i Oslo sentrum. Og nattklubber var det bare hotellene som drev. Nei, det var på Kringsjå og Blindern det skjedde noe.

Nina Nystad har et strålende smil. Og det blir bredere og bredere jo lenger bakover i tid hun kommer. Hun er her som en representant for boligdivisjonen, mest for å observere, men også for å fortelle fra hennes egen tid på Kringsjå. Når Kringsjå var den hippeste plassen i Oslo. Når medstudenter misunte henne plassen på gang i studentbyen.

– Den gangen var det ikke så farlig å røyke, vet du, så da ble det ikke så mye krangling i bofelleskapene. Og så lignet jo bygningene på universitetets bygninger på Blindern!

– Jaha? Og det var positivt?

– Javisst, det var identitetsskapende det, vet du.

Den visjonære

Guro Voss Gabrielsen fra Norsk Form gir studentene klar beskjed om at hun ikke vil høre ordet «hybel». Hun snakker fort og mye om forandringer. Radikale forandringer.

– Jeg mener at selve definisjonen av hva som er en studentbolig bør revurderes. Hvorfor skal det absolutt være en hybel? Hybler er jo den råtneste boligformen som finnes! Og hvorfor ikke noen butikker og lignende? Det er jo ingenting som tilsier at det ikke kunne være et lite sentrum her oppe.

Ti minutter senere står hun på verandaen, drikker en slurk kaffe og påpeker at hun ikke vil bli avbildet med sigaretten, før hun fortsetter der hun slapp.

– Det burde være større muligheter for fleksibilitet. Det overrasker meg at studentene i så stor grad oppfattes som en homogen masse. Studenter er en minst like variert gruppe som alle andre befolkningsgrupper. Derfor kunne noen boliger godt ha vært litt råtne og billige, mens andre var større og dyrere.

I de muntre 70-årene var Kringsjå hipt. Ingen mistenker i dag Kringsjå for å ha noe som helst med hipphet å gjøre. Noe av problemet er at studentbyen etter dagens standarder slett ikke er noen by.

– Kringsjå ble i sin tid bygget etter drabantby-prinsippet, forklarer Gabrielsen.

– Man bor en plass, jobber en annen, benytter seg av kulturtilbud en tredje og så videre. Dette fungerte helt utmerket helt til våre preferanser forandret seg. I dag vil vi i økende grad «bo der vi lever».

Vi vil bo der ting skjer, altså. Det trengs ingen workshop for å slå fast at lite skjer på Kringsjå. Men, mener Gabrielsen, det trenger ikke være sånn.

– Og hvorfor kan man ikke blande studenter og «vanlige» folk?

De utålmodige

Etter hvert som studentene presenterer sine forslag blir det tydelig at Gabrielsens tanker har slått an. Som om de var selgere på tv-shop messer den ene etter den andre om mangfold og fleksibilitet, mangfold og fleksibilitet. Fine ord, javisst, men hva legger studentene i dem?

– Det burde vært noen kafeer og lignende her, sier Yvonne Rinne.

Richardo Falco nikker og er enig.

– Slik det er nå fungerer Kringsjå bare som en plass hvor man overnatter, sier han, som et ekko av

det Gabrielsen nettopp har sagt.

Mangfold betyr altså kafé. Noen særs mangfoldige sjeler lufter også tanken om en «innvandrerbutikk».

Og fleksibilitet?

– Det burde være mulig for venner å flytte sammen. Så kunne man lage egne kollektiv, slik man gjør på det private markedet. Og kanskje veggene kunne være flyttbare? Da kunne man bare justere størrelsen på rommene etter som det passet seg, sier Rinne.

Forslagene ellers inneholdt ydmyke ønsker om «bedre vifter», «kildesortering» og «sparedusj».

Workshopen avsluttes med at SiOs eiendomsdirektør Per Samuelsen reiser seg fra sitt hjørne av lokalet og sier seg «veldig, veldig godt fornøyd», minner om at «veien blir til mens man går» og informerer om at SiO nå skal «legge en kabal» med de innspillene de har fått. Noen av studentene puster tungt og myser mot våren på andre siden av vinduet.

– Å kom igjen, bli ferdig nå da!