Bill. mrk.: Sykkeleier søkes

– Jeg har sett den jævla sykkelen hver jævla dag i hele dette semesteret. Og i hele forrige, sier hovedfagsstudent i nordisk Jan Henriksen.

Opp-ned, med et hjul borte og på vei til å bli dekket av en blanding av rust og støv, står den gamle raceren utenfor Henrik Wergelands hus. Det gjenstående hjulet er flatt og har vært flatt så lenge noen kan huske.

– At Teknisk avdeling ikke kan ha et system med lapper eller rydde opp hver vinter, sier Henriksen og sukker.

– Jeg blir så jævla irritert på den jævla sykkelen.

Sykkelkirkegårdsvokteren

– Vi har ikke noe spesielt system, sier avdelingsleder i Parkavdelingen Karl Ove Strand.

Syklene høstes inn når de er modne for sykkelkirkegården, og denne innhøstingen skjer etter skjønn. Gjerne med en sjau sent på høsten eller om vinteren når de færreste av oss orker å tråkke til som om sommeren.

– Om en sykkel ser sliten ut, mangler både det ene og det andre, og har stått på samme sted i samme vinkel lenge, da pleier vi å slå til, sier Strand.

Men de prøver å begrense seg til de obviøst overmodne farkostene. Det er lett å skrote en sykkel som mange post-pub-vinglete studenter gladelig ville ha spandert opptil flere øl for.

– Vi tar de som er tydelig forlatt for godt, sier Strand og får det til å høres ut som en enkel kategorisering.

Sykkelkirkegården

Rett i nærheten av campus, et sted langs Moltke Moes vei, har Teknisk avdeling et midlertidig lager. Og der, inneklemt mellom noen telt og ganske godt gjemt for den gemene hop, er det vi finner den. Sykkelkirkegården.

– Det hender noen kommer for å hente sine gamle sykler. Men det er sjelden, sier Strand.

De syklene som rulles inn på sykkelkirkegården, kommer nesten aldri tilbake annet enn som opphuggede, forvridde metalldeler. Et sted langs Moltke Moes vei er siste stopp for Blinderns vanligste farkost.

– Blindern er det stedet i Norge som har flest sykler på et avgrenset område, sier Strand.

– Det er ikke for mange, da?

– Neineinei. Vi gjør alt vi kan for å legge til rette for de tohjulede og deres ryttere.

Men med hvilken rett sender vi sykkelvrak til Moltke Moes vei? Og hva med eierene som er igjen, helt uvitende om hvor deres tohjulinger har tatt veien?

Man burde ikke hausse hverandre opp til blodtørstighet. Leve friheten til å være et vrak blant nypolerte offroadere.

Parkavdelingen informerer om at

– Det skal godt gjøres å ikke finne et ledig sykkelstativ på Blindern.

– De setter opp nye stativer overalt hvor det synes å trenges.

– De høster inn noen, ikke på langt nær mange, sykler hvert år.

– De syklene som tas inn er nesten uten unntak for ødelagt til å defineres som hittegods.