Heis sveis

En mann i blå arbeidsdress og verktøykasse kommer inn og plasserer seg selv som en bokhylle langs heisveggen.

– Sandy Carlton, teknisk avdeling. Nå skal jeg opp og reparere en vifte, sier han. Han snakker et slags flettespråk mellom norsk og engelsk.

Så ramser han opp alle etasjene han har vært innom i løpet av dagen. Han tar en liten tenkepause. Det spraker i walkie-talkien i hoftebeltet.

– Jeg bruker veldig mye tid i heis. Jeg tenker ingenting når jeg står her, men det betyr ikke at jeg slapper av. Noen ganger kan jeg bli litt stresset av det.

Sandy Carlton forlater heisen med et kraftig grep om verktøykassen og heisdørene slår sammen og klipper han bort. Klipp

Den ukjente

– Hva er dette for noe egentlig? Et slags bakholdsangrep?

– Jeg vil bare snakke litt?

– Jeg skjønte det var noe. Du hadde ikke trykket på noen av knappene. Nei, nå føler jeg meg litt angrepet.

SV-studenten smiler forskrekket over skulderen i det hun forsvinner ut mellom dørene som er i ferd med å lukkes. Hvor skal hun? Hvem er hun? Det får vi aldri vite. Displayet til venstre for døren lyser. Vi skal ned igjen til første etasje, der en ny heispassasjer venter. Klipp.

Metaforundret

– Nå går det oppover, sier sosiologistudent Christian Ebeltoft (25).

Han skal hente noen papirer hos veilederen sin før han skal inn på datasalen. Han tar heis et par ganger i uka og synes ikke det er videre morsomt.

– Jeg er snart ferdig med studiene og har hele livet foran meg. Det er klart det går oppover, sier han.

– Har du mange etasjer igjen før du når toppen?

– Haha. En metafor! Nei, nå er jeg vel i fjerde etasje, men jeg har vel minst fjorten etasjer igjen, sier Ebeltoft og smiler bredt under smale øyne før han subber ut av heisen. Klipp

Klisjekritisk

Utenfor dørene i 1. etasje kan man høre skraping av stolben og klirring av glass fra kantinen. I det heisdørene slingrer mot hverandre høres lyden av tunge skritt. Med et byks smetter statsvitenskapsstudent Hanne Fjelde (25) mellom dørene.

– De må skifte ut disse heisene snart. Jeg får helt klaustrofobi av å kjøre dem. Når jeg kjører heis, tenker jeg egentlig bare på å komme meg opp så fort som mulig. Jeg tar helst trapper, sier hun og flytter blikket rastløst fra side til side.

– Er du på vei oppover i livet?

– Ja, bra klisjé forresten. Jeg er halvveis i utdanningen min så jeg har vel del etasjer igjen.

– Hva er det i toppetasjen?

– Der har jeg en utfordrende jobb, en fin leilighet og masse fritid. Nei glem det. Det der synes jeg var en skikkelig dårlig klisjé. Nå må jeg av.

Jeg tar heisen ned i kjelleren og klipper meg ut. Klipp