Is i magen

– Er du den nye keeperen?

En eldre mann står foran meg med sinte øyne. Jeg har akkurat sluppet inn mitt tiende mål.

– Ehhh ... kanskje.

– Har du spilt ishockey før?

–

Nei, egentlig ikke.

– Ja, da har vi kanskje forklaringen, sier han bryskt og sender en puck mot hodet mitt.

Flygende svarte objekter

– Kom igjen gutter, ikke vær så jævlig treige!

I ishallen på Dælenenga jager tretten menn en svart plastskive. Universitetets ishockeyklubb Universitetslaget har lenge søkt etter en egnet keeper. Jeg har meldt meg frivillig.

– Hvis de kommer nær deg, må du bare slå, roper en forsvarspiller bak

meg.

Selv om jeg har meg på meg susp, underlivspolstring, brystplate, albubeskyttere, ryggbeskyttere, halsplate, knebeskyttere, hjelm og hansker er jeg livredd.

– Au!

Noe hardt treffer meg i magen. Det ligger en liten rund og svart gjenstand mellom bena mine.

– Braa! roper en av spillerne.

– Braaaa, keeper! skriker Sigurd og klapper meg på skulderen.

Jeg rødmer og smiler. Jeg har reddet mitt første mål.

Kvinnehockey

Universitetslaget har søkt etter ny keeper siden i fjor høst.

–

Hvorfor er det så vanskelig å finne?

– Det er stor rift om ishockeykeeperne. Vår gamle keeper ble kapret av et annet ishockeylag, sier studenten Kim Hartvig.

Han er en av drivkreftene bak klubben.

– Har dere hatt mange forskjellige målvakter?

– En gang hadde vi en fjorten år gammel jente i mål, sier Hartvig.

– Hvordan gikk det med henne?

– Nei ... hun gikk ganske fort av banen. Noen skjøt et litt for hardt skudd ... egentlig ganske slemt gjort.

– Vil dere ha kvinner med på laget?

– Jada. Vi hadde en jente med på laget for noen år siden. Men ingen inviterte henne med inn i garderoben, så hun ble sittende ute på benken å skifte, sier Hartvig.

Farlig

– Hockey er en vakker sport. Farten, presisjonen og dramatikken har alltid fascinert meg, sier Hartvig.

–

Det er ikke farlig, da?

– Det kan være kjempefarlig, men hvis du er fornuftig går det bra. Jeg har bare hatt fire, fem ribbeinsbrister, og en gang måtte vi sende en fyr til legevakten, forteller han.

– Hva skjedde med ham?

– Nææ ... bare et lite kutt som måtte syes igjen, sier Hartvig og legger armene i kors.

Slåssing

–

Slåss dere mye?

– Nei, men det kan jo bli ganske intenst der ute noen ganger.

Klubben er åtte år gammel, og ble startet av en gruppe filosofistudenter. Siden den gang har prester, lydteknikere, kunstnere, håndverkere og regnskapsfolk vært med på laget.

– Både regnskapsjefen ved Universitet og redaktøren i Syn og Segn er aktive spillere, sier Hartvig.

Bærum Rangers og Bergen studentlag er yndlingsmotstanderne. Hvert år spiller de mot hverandre.

– De slo oss dessverre i forrige kamp, men neste gang skal vi knuse Bergen, lover Hartvig.

Bruk kølla!

– Du må presse bena sammen, og bruke kølla! roper en av spillerne til meg. Han heter Sigurd.

Jeg har sluppet inn mitt trettiende mål, og stemningen begynner å bli anspent.

– Sånn?

– Ja. Så må du bruke kroppen. Pucken er ikke farlig.

Fire store menn kommer farende mot meg. Jeg prøver å gjøre alle de riktige tingene på en gang. Svikt i beina. Hånda langt nede på kølla, og sinte øyne.

– Fy faen.

Jeg har falt, og mens jeg ligger nede kan jeg høre de oppgitte stemmene.

– Ja, fy faen. Selvmål, jeg gir opp.

–

Unnskyld, sier jeg lavt.

Jeg går alene av banen, og når jeg kommer inn i garderoben blir det helt stille.

– Kommer du neste gang? spør Hartvig.

– Nei jeg tror ikke det. Men kanskje andre kommer til å søke?

– Ja, la oss håpe det, svarer han.

Når jeg går inn i dusjen, er de andre allerede i ferd med å gå. Jeg tenker på det hockeyhelten Ricky Hansen sa til kjæresten sin i den norske filmen Hockey feber «Det er jo bare hockey.»

– Det er jo bare hockey, gjentar jeg, og går alene hjem.