Med frukt mot nikotinen

STUDERTE: Hovedfag i litteraturvitenskap og et semester med livssyn og etikk, ved Universitetet i Oslo

NÅR: 1991-1996

AKTUELL MED: Kritiserer NRK for å ha blitt for «folkelig» og etterlyser utfordrende kulturprogrammer i kanalen.

– Det jeg husker best fra tiden som student var den fantastiske frihetsfølelsen. Jeg fikk barn da jeg tok grunnfag, så på den måten var jeg litt mer bundet enn medstudentene mine. Men det var også veldig fint å ha barn og kunne være friere enn om jeg hadde vært i fast jobb, sier Marianne Bjørneboe.

– Da jeg tok mellomfag hadde jeg sønnen med i barnevogna på seminarene. Jeg tror de andre bare syntes det var hyggelig. Da jeg fikk barn begynte jeg å spise frukt for å døyve røyksuget, og jeg ble etter hvert kjent som «moren som gomler epler».

Bjørneboe har inntrykk av at tilværelsen på Blindern var mye friere før i tiden.

– Nå er det store moduler som man tar i ett sett.

Det var film Bjørneboe egentlig ville jobbe med, men hun valgte å studere for å få mer teoretisk fordypning.

– På den tiden var det ikke noen filmskole i Norge, og dermed falt valget på litteraturvitenskap, som var det som lå nærmest. Det at jeg kommer fra en litterær familie gjorde at jeg også hadde interesse for sånt.

Forfatteren og filmarbeideren, som er datter av Jens Bjørneboe, syntes det var deilig å slippe karrierejaget til fordel for å lese bøker.

– På den tiden var det slutten på en fase av litteraturvitenskapen som var veldig teorisentrert, på tross av de litterære verkene i seg selv. Tekstene skulle på en måte sveve i et eget rom og plukkes fra hverandre.

Selv om det ble litt tungt med all teorien, mener Bjørneboe at utfordringene bidro til selvutviklingen.

– En ting som er viktig med å være student er jo nettopp det å kunne bryne seg på ting som er vanskelige. Ellers i kulturen skal alt kunne tas rett inn. Jeg tror mennesker har godt av å møte ting de ikke forstår. Det pirrer nysgjerrigheten og gjør oss ydmyke i forhold til at livet er komplisert. I den norske massekulturen blir den slags grubling sett på som elitistisk med en gang. Men kunnskap og litteratur er noe som utvider horisonten og gir perspektiv på tilværelsen.

Bjørneboe trivdes godt på universitetet, men hun levde et veldig lite sosialt studentliv.

– På distriktshøyskolen hadde jeg nærmest levd en folkehøyskoletilværelse, så Blindern ble veldig stort for meg. Jeg følte heller ikke at jeg var noen briljant student, så jeg holdt meg unna akademiske diskusjoner og kollokvier. Jeg var nok litt stillferdig. Jeg var 29 da jeg begynte der, så jeg følte meg også en del eldre enn de andre. Jeg var mest sammen med folk på min egen alder i filmbransjen, sier Bjørneboe, som allikevel var stort sett fornøyd med studietiden:

– På en måte var universitetet skremmende fordi det var så mange mennesker og så stort. Men på en annen måte var det jo også en slags landsby hvor det foregikk ting hele tiden. Når man blir voksen ser man det som et privilegium å være med i et miljø hvor det foregår så mye interessant.