Politisk hardcore
Det finnes tre typer studentpolitikere. I helga festet alle på luksushotell.
– Folkens. Det sej eg bare. Det bli kji nåkka vorspielaktiviteta på mitt rom!
Velferdstingets leder, Øyvind Gjengaar, har planta ti fingertupper i bordplata, og bøyer seg kattemykt utover forsamlingen.
– Og vi bruker IKKE studentans pæng på minibar, bare så det e sagt.
Stedet er Thorbjørnrud Hotell utenfor Hønefoss, hvor Regjeringen Bondevik holdt budsjettkonferanser høsten 2004. Denne helga er det duket for studentpolitikk, nærmere bestemt det årlige handlingsplan-seminaret i Velferdstinget (VT).
– Snakk til hånda
Vi har ankommet litt for sent til å overvære en heftig debatt om visjoner og strategier for fremtidens SiO-boliger. Karl Johans-listas legendariske 90 endringsforslag – utelukkende på ordlyd – har vi også gått glipp av, men vi får med oss forslaget fra Idrettshøgskolens representant: «Måltidene må tilpasses studentenes fysiske aktivitetsnivå, og SiO vil se på muligheten for å øke størrelsen på lunsj- og middagsporsjoner ved Norges Idrettshøyskole».
Folk er slitne og debatten på overtid når tidligere VT-leder Inge Carlén entrer talerstolen.
– Jeg er sterkt uenig i Egils dissens. Hvorfor mener du at SAIH er viktigere enn andre foreninger? Du sier at de er viktige fordi de er viktige.
Nåværende nestleder Egil Heinert repliserer:
– De er viktige på grunn av integreringsarbeidet. Hvis du mener at jeg mener de er viktige fordi de er viktige, så gjør jeg sånn, Inge, og det betyr looser.
Heinert former høyrehånda til en «L», hvorpå salen brister i latter. Ordstyrer griper inn.
– Vanligvis ville Egil blitt klubbet på denne krenkelsen, men siden det gjelder en gammel pamp, lar vi det passere, kunngjør Trond Larsen, selv en erkepamp i studentpolitikken.
Inge får siste ord, før strek settes:
– Talk to the hand!
Skåling ved pampebordet
Etter nitidig gjennomgang av «politisk grunndokument», arbeidsprogram og årsprogram, er det endelig middagstid.
– Det finnes tre typer studentpolitikere, forklarer Lina Johanne Strand, og fører et stykke kyllingkjøtt til munnen.
– Du har pampene, og da mener jeg folk som Eirik Nedrelid, Silje Winther; de har seriøøøs tyngde. Så har du mellomsjiktet, hvor jeg vil plassere meg selv, og de helt nye.
Borte ved pampebordet skåles det høylydt, mens Lina går for vann. Hun er nemlig tildelt den tvilsomme ære å lede redaksjonskomiteen, som skal forberede morgendagens votering.
– Det innebærer å sitte og næge over endringsforslag til langt på natt. Hurra! sier Strand, Venstrealliansens kvinnelige alibi på konferansen.
Til høyre for henne tikker det inn tekstmeldinger fra AUFs landsmøte.
– Vi fikk gjennom alle forslagene våre.
Egil Heinert smiler bredt. Ifølge ham er det en myte at studentpolitikere er sære, selv om han holder seg selv for å være unntaket.
– Nylig satte jeg meg inn i utregningsmodellene for tildeling av kommunal støtte til barnehager i Trondheim, som en del av forberedelsene til landsmøte i NSU. Da begynner det å bli litt i overkant, jeg innser det.
Nachspiel?
Fire timer senere på rom 121: Omlag tjue festkledde studentpolitikere sitter stuet sammen i beste konferansevorspielstemning. Ingen har tatt formaningen om å gå tidlig til sengs på alvor. De synger ikke allsang, men prater heller ikke politikk. Bare litt.
– Karljohanslista er dønn useriøse! De lager bare fåkk, sier en som gjerne vil siteres på nettopp det.
Robin fra SV-lista vil på sin side komme med noen sannhetens ord om redaksjonskomiteen.
De sier det er bra for å få erfaring og sånn, men neste år skjønner du at du ble lurt - Robin fra SV-lista
– De sier det er bra for å få erfaring og sånn, men neste år skjønner du at du ble lurt.
Samtidig, på et sterilt møterom like ved: Den nevnte redaksjonskomiteen jobber på spreng. Det trommes i fingre og blunkes i rødsprengte øyne. Klokka har passert 23.00, men ennå har Lina og de andre mye å gå på for å få saftige endringsforslag gjennom. Dette er studentpolitikkens hard core-life.
Inge Carlen blar febrilsk i et regelhefte han selv har laget:
– Vi kan ikke komme med substansielle endringsforslag. Kun ordlydendringer og kompromisser.
Det knitrer i dokumenter. Gjennom døra høres tung lørdagsfyllestemning fra det også tilstedeværende transportfirmaet DHL, som etter sigende skal ha avholdt helgens eneste virkelige nachspiel.
Dans, dans, dans...
Det er dagen derpå, og tid for votering. De fleste bærer preg av at frokosten slutta halv ni, og at fraksjonsmøtene ble avholdt umiddelbart etter. Likevel er folk imponerende fokuserte. Man leker da ikke politikk.
«ForslagnummersekstiåttefraDagVemundHaanæs. Redaksjonskomiteens-innstilling-er-at-forslaget-avvises, de-som-er-uenig-i-det-viser-stemmetegn, det-stemmes. Og-kontra».
Den mekanisk-instruerende stemmen til ordstyrer Lars Magnus Bergh er rede til å kveste ethvert tilløp til utenompolitisk snikksnakk.
De færreste legger således merke til at Øyvind Gjengaar halter, som konsekvens av en utavsegsjælopplevelse på dansegulvet med hovedstyreleder Silje Winther.
