Våpen mot dråpene

Har du noen gang mistet paraplyen? Fortvil ikke, du er ikke alene. Enda bedre: Da har du faktisk rettigheter. Du kan ta en ny paraply – gratis. Som medlem i Paraplyfellesskapet har du rett til å ta en forlatt paraply, så fremt du har mistet en. I fellesskapet er alle anonyme og medlemslistene er strengt hemmelige.

Fellesskapet har røtter i England, der paraplyen fikk sitt første gjennombrudd sent på 1700-tallet. Paraplyen hentet sin inspirasjon fra parasollen. På grunn av sistnevntes noe feminine attributter var det ikke særlig maskulint å gå rundt med en slik en, regn eller ikke. Derfor var paraplyen i salg i over hundre år uten å bli noen suksess.

Ikke før kunstneren Jonas Hanway begynte å spasere i Londons regntunge gater med paraplyen på plass begynte andre å ta den i bruk. Det ligger i paraplyens natur å forsvinne fra sine eiere og å bytte eiere. Når de første europeerne forsto denne tilbøyeligheten hos paraplyen var fellesskapet i gang.

Dansende paraplyer

De aktuelle paraplyfilmene vises for tiden på Cinemateket, der både franske Paraplyene i Cherbourg og amerikanske Singing in the Rain blir vist i høst. Sistnevnte hyller både paraplyen og regnet. Gene Kelly og Debbie Reynolds danser med paraplyen inne og med regnet ute.

Den beste lektor-med-paraply skildringen i norsk litteratur står Dag Solstad for. I Genanse og verdighet får lektor Elias Ruklas problemer med paraplyen sin, og det hele ender med at han slenger ufine kommentarer til en studine. Denne scenen er nå mulig å få med seg live på Nationatheateret.

Ellers er den mest kjente paraplybrukeren i filmenes verden nok Mary Poppins, der hun daler ned i skorsteiner og flyr på vindkastene. Ole Brumms paraplyscene i Blås bort dagen er også en klassiker.

Regn, regn kom igjen

– Jeg blir faktisk litt glad når det regner, det er en glimrende mulighet til å gå tur med en av mine to marihøneparaplyer, sier pedagogikkstudent Cathrine Melar (24).

Hun har spart på marihøner siden femårsalderen, og da hun kom over en paraplyvariant på IKEA kjøpte hun like godt to med en gang.

– Jeg hadde en veldig søt Hello Kitty-paraply også. Men den ble ødelagt på byen. Vi hadde sett Zorro og skulle selvfølgelig fekte med det vi hadde for hånden. Dermed røk paraplyen. Synd! Derfor kjøpte jeg to marihøneparaplyer, i tilfelle..., forklarer hun.

Cathrine er selvsagt medlem i Det internasjonale paraplyfellesskapet.

– Det er ikke uetisk å være medlem. Når det regnet som verst i forrige uke tror jeg samtlige studenter var medlemmer, sier Cathrine.

Hun prøvde seg nemlig på sin klassiske jeg-tror-jeg-glemte-igjen-en-sort-paraply-her på informasjonsskranken til UV. Mannen bak skranken bare lo og sa at det var underlig så mange studenter som hadde prøvd seg på den i dag.

– Han trodde selvfølgelig ikke på meg, og marihønene mine lå hjemme. Da måtte jeg holde Universitas over hodet og løpe til t-banen.

Og tilføyer:

– Eh... etter å ha lest avisen, selvfølgelig.

– Selvfølgelig.

Vann ingen hindring

– Dette er første gang på åtte år at jeg bruker paraply, så det er en liten sensasjon, sier religionsstudent Petter Stige (23).

Da han for fire år siden flyttet fra Stranda i Sunnmøre ga faren ham en sort paraply i avskjedsgave.

– Jeg har aldri brukt den, men i går regnet det så fælt at jeg fant den fram.

– Hva har du gjort ellers når det regnet?

– Blitt våt.

Petter tror at han kanskje ubevisst har latt seg påvirke av naturfaglæreren på ungdomsskolen. Han sa ofte til elevene at litt regnvann i håret var sunt.

– Det kan kanskje underbevisst vært noe der. Det var jo da jeg sluttet med paraply, sier han.

Den samme læreren lot alle elevene se video av konas andre fødsel, så Petter håper ikke påvirkningen har vært for stor.

– Er du medlem av Det internasjonale paraply fellesskapet?

– Nei! Pennefellesskapet, ja. Lighterfellesskap... ok. Men ved paraplyer går grensen. Paraplyer er litt mer personlig, understreker Petter.

Klassisk professorredskap

– Professorer har alltid en lang paraply, anvendelig som stokk en fin vår og som lesely i regnvær. Den er også ly for piperøyking, en tradisjonell professoral virksomhet som riktignok er under et visst press nå for tiden, sier Thomas Hylland Eriksen.

Sosialantropologiprofessoren kjøpte sin første paraply da han var 19, og følte dermed at han var klar til å gå inn i de borgerlige samfunn. I samfunnet har han klart seg fint, men paraplyen gikk tapt.

– Det ligger i paraplyens natur at den blir glemt, spesielt de små sorte, sier han.

Disse små er lov å ta i paraplyfellesskapets interesser, men de store (og dyre) er Hylland Eriksen litt mer restriktiv med å dele ut.

Professorparaplyen er for tiden en stor orange og sort universitetsparaply, men den er litt stor til hverdagsbruk, og derfor har han to.

Overtro følger også paraplyen, og de fleste vet at en åpen paraply innendørs betyr sju års ulykke. Men dette glemte professoren.

– En gang var jeg så uforsiktig at jeg slo opp en barneparaply i et selskap. Folk ble helt forferdet og sa at nå hadde jeg sendt sju års ulykke over dem. Jeg kunne betrygge dem om at det ikke gjaldt for barneparaplyer, ler han.