Frykter antikkens død

Institutt for arkeologi, konservering og historie (IAKH) ved Universitetet i Oslo bestemte seg i 2007 for å gjøre et krafttak for eldre historie, og lyste blant annet ut en fast stilling i antikkens historie. I juni i år, etter over to år med venting, fikk søkerne på førsteamanuensisstillingen beskjed om at stillingen blir trukket.

– Jeg er blitt ganske nedtrykt av både saksbehandlingen og vedtaket om å trekke stillingen, sier Jon Iddeng.

Han var ansettelseskomiteens førstevalg til stillingen.

Én mann på 2000 års historie

Førsteamanuensis Knut Ødegård er nå alene igjen med ansvaret for antikkens historie. Han mener ansettelsesprosessen har vært fullstendig håpløs. «Dette oppleves som en hån og fornærmelse mot det arbeid flere av oss har gjort (…) for eldre historie ved IAKH», skriver Ødegård i et brev til instituttledelsen.

Stillingen ble opprinnelig planlagt opprettet allerede i 2001. Mens det tidligere har vært økonomi som har stoppet nyansettelser i eldre historie, er det ikke det som er grunnen denne gang. Ifølge instituttledelsen skyldes tilbaketrekkingen av stillingen at «undervisningsbehovet som var et premiss for at stillingen ble utlyst, ikke er tilstede».

Det mener Ødegård er feil.

– Med én ansatt er det bare et minimum av undervisning som kan tilbys, og min undervisningsplikt blir omtrent utelukkende brukt på lavere grad, sier Ødegård.

Han mener at han alene ikke har ressurser til å bygge opp masterstudiet til hva det en gang var. Videre sier han at tallene som er lagt til grunn er basert på det tilbudet som har vært siden 2001, altså med bare en fast stilling.

– Dette danner ikke et riktig bilde av interessen for faget, sier han.

Han får støtte fra Iddeng.

– Det er ingen som tar en buss som ikke kjører, men det betyr ikke at det ikke er behov for den, sier Iddeng.

– Eldre historie nedprioriteres

Ifølge Ødegård henger saken sammen med en uuttalt nedprioritering av eldre historie til fordel for nyere historie. Det var også denne tendensen den sparkede professor Arnved Nedkvitne kritiserte i brevene som til slutt førte til hans avgang.

– Det er et generelt problem at historiefagene blir historieløse. Eldre historie prioriteres bort til fordel for nyere historie, og til og med samtidshistorie. Dette er veldig rart, da antikkens historie er premissleverandør for flere historiske epoker, sier Ødegård.

Ødegård mener Universitetet i Oslo har et nasjonalt ansvar for å opprettholde et forskningsmiljø på antikk historie.

– På landsbasis er det bare UiO og Universitetet i Bergen som tilbyr antikk historie. I Bergen er det to faste stillinger og i Oslo er det nå en. Uansett hvor sosial man er så blir ikke én person et miljø, sier han.

– Svekker UiOs rykte

Hovedtillitsvalgt Kristian Mollestad i Forskerforbundet ved UiO mener dette er en «lite pen sak».

– UiO har tidligere fått kritikk for at søkeprosesser har tatt lang tid, og det har vært mye fokus på å endre på dette. Å la søkere gå og gresse i to år er veldig beklagelig. Dette vil helt klart hefte ved UiO og svekke universitetets rykte som seriøs arbeidsgiver. Mollestad synes videre at beslutningen om å trekke stillingen er merkelig.

– Jeg tar det som en selvfølge at en stillingsutlysning bør speile et reelt behov.

– Ualminnelig beklagelig

Instituttleder ved IAKH, Lotte Hedeager, beklager søknadsbehandlingen på det sterkeste, og karakteriserer prosessen som «ualminnelig beklagelig».

Hun bekrefter at det lenge var planer om å satse på antikke fag.

– Etter sammenslåingen av institutt for historie og institutt for arkeologi ble det laget en prioriteringsplan hvor det skulle satses på blant annet antikke fag. Det ble antatt at man kom til å få mer midler til denne satsingen. I ettertid ser vi at dette var forferdelig naivt, sier Hedeager.

Hedeager tilbakeviser imidlertid at instituttet nedprioriterer eldre historie. Hun mener at det finnes flere stillinger på UiO som til sammen danner et forskningsmiljø på antikken.

– Så ensomt er det ikke, og mange andre deler av historieundervisningen er mer presset. Vi har blant annet en stilling i klassisk arkeologi og det er også kunst- og språkmiljøer som tar for seg denne epoken. Vi vil alle ha noen flere å snakke med, men det er kutt overalt, mener Hedeager.