Ekspert: Erik Oddvar Eriksen har vært med å gi ut boken
Ekspert: Erik Oddvar Eriksen har vært med å gi ut boken "The Accountability of Expertise"

Ekspert på ekspertise

Hvem skal holde ekspertene ansvarlige? Vi har hørt med en ekspert på akkurat det feltet.

Publisert Sist oppdatert

Ekspertene skal ikke bare adlyde Regjeringen, de skal også kontrollere den.

Erik Oddvar Eriksen, forsker ved Arena ved Universitet i Oslo

– Vi er bestandig i hendene på eksperter. De er uvurderlige i en hver forvaltning, i et hvert demokrati, sier Erik Oddvar Eriksen.

Han jobber i Arena - senter for europaforskning ved Universitetet i Oslo. Siden 2016 har han her jobbet med på et prosjekt om ekspertisens legitimitet. Da pandemien kom, fikk prosjektet ny aktualitet. For hvis vi i kriser er prisgitt ekspertene, hvordan kan vi holde ekspertene ansvarlige? Prosjektet endte i boka "The Accountability of Expertise".

– Ekspertene skal ikke bare adlyde Regjeringen, de skal også kontrollere den.

Så hvis ekspertene holder makten ansvarlig, hvem holder ekspertene ansvarlige? Med andre ord; Hvem klipper frisøren?

Eriksen & co tar i boken for seg forskjellige modeller for samspillet mellom ekspertisen, statsmakten og befolkningen i et demokrati.

– Hvordan skal vi tenke om ansvarligheten? Hvilke modeller har vi for å jobbe med dette? spør Eriksen.

I boken beskrives tre eksisterende modeller, før forskergruppen kommer med sin egen.

Les også: "Vaksineskepsis på hellig grunnlag"

Nøytralitet?

Man tenker gjerne at eksperter skal være helt nøytrale. Dette er grunnlaget for første modell. Det viser forskning at de ikke er, forteller Eriksen.

– De tar verdivalg. Da kan de ikke bare holdes ansvarlige på en vitenskapelig måte.

At eksperter ikke er helt nøytrale, er ikke nødvendigvis dumt, mener Eriksen. Han vil ha eksperter som nettopp tar høyde for rettferdighet, sosiale konsekvenser og rimelighet. Dermed skrotes den første modellen med de nøytrale eksperter.

Teknokrati?

Den andre modellen baserer seg på handlingsregler. Denne er tiltenkt langsiktige løsninger, der man binder opp politikken i retningslinjer som gir ekspertene mulighet til å jobbe med løsninger på lang sikt. Slik kan man unngå populisme og trendstyrt politikk.

– Men politikere kan ikke binde seg opp til faste regler, for kriser kommer og ditt og datt skjer. Da må du lage nye regler, sier Eriksen.

Det gjør at modellen ikke alltid funker i praksis. Dessuten nærmer den seg det teknokratiske - ekspertstyre. Her skyves mye makt fra politikerne til ekspertene. Dermed skrotes også denne modellen.

Få inn folket?

I den tredje modellen skal folket med i karusellen av avgjørelser. Her tas lekmannen mer direkte inn i det som skjer, litt på samme måte som lekdommere i en rettsak.

– Folket er viktig, det er jo et demokrati vi snakker om her.

Likevel kan dette fungere dårlig i praksis. Hvem blant «folket» skal med? Hvem representerer de; seg selv eller en gruppe? Hvor mange skal med? Ikke alle kan tas direkte med i avgjørelser der det faktisk kreves ekspertise. Den tredje modellen skrotes.

Offentlig debatt

– Her kommer løsningen!

I den fjerde modellen skal folket med, men ikke direkte i avgjørelsene. De – vi – skal ansvarliggjøre ekspertisen gjennom den offentlige debatten. Da får man også en slags konkurranse mellom ekspertene om å komme opp med de beste løsningene. Men denne modellen krever mer av oss «vanlige folk».

– Vi må tenke litt annerledes om demokrati. Man knytter det ofte opp til et stemmerettsdemokrati og valgordninger, men allerede fra antikken har demokratiet med offentlig diskusjon å gjøre, sier Eriksen.

Gjennom forskjellige medier kan lekfolk delta aktivt i debatten, og holde ekspertene ansvarlige gjennom å stille spørsmål ved eksperters og politikeres begrunnelser.

– Vi kan se på de grunnene som ligger bak vedtak, og få testet disse i en offentlighet. Da kommer journalister og media inn.

Med sosiale medier kan også alle delta. Dessuten kan man ha fredelige demonstrasjoner og protester.

– Krever det en slags form for borgerplikt til å heve stemmen?

– Ikke plikt, men man har i hvert fall rettigheter i et moderne demokratisk samfunn som gjør at folk kan ta til ordet, men de kan også ta til gatene.

Med denne modellen får man ansvarliggjøring, men uten rasjonalitetstap, mener Eriksen. I boken går han også inn på å finne ut av hvordan den kan institusjonaliseres. Hvordan det kan legges til rette for den offentlige diskusjon.

– Folket er gjennom valg med én gang hvert fjerde år. De må også være med i den kontinuerlige debatten om hva som skal gjøres.

Les også: "Plei ditt naboskap"

Powered by Labrador CMS