Akademia i skytsilden

Det er tre dager siden israelske styrker invaderte Gaza. På universitetet i Haifa i det nordlige Israel møtes 50 studenter med plakater, der de kaller Israels angrep en massakre. Administrasjonen har gitt tillatelse til å holde en rolig markering mot krigen. Demonstrantene er totalt uforberedt på å treffe 100 soldater fra det israelske militærets spesialenhet Yasam. Soldatene angriper uprovosert, og situasjonen blir kaotisk. Det ender med at åtte studenter blir arrestert og flere andre blir skadet.

Slik skildrer «Samia», «Mahmoud», «Khaled» og «Hamdan» de dramatiske hendelsene som fant sted 6. januar i fjor. Ett år senere er de fire samlet på plenen der det skjedde. De er aktive i studentorganisasjoner som jobber aktivt for palestinske israeleres rettigheter på campus. Samia snakker om hendelsene på en måte som minner mest om frustrert resignasjon.

– Vi blir ikke overrasket når slike ting skjer. Vi har israelske pass og statsborgerskap, men universitetet behandler oss som en sikkerhetstrussel mer enn likeverdige borgere.

Studentene forteller at de føler seg diskriminert og fremmedgjort i israelsk akademia, og ser en akademisk boikott som den mest nærliggende løsningen på problemet.

– Stemmer som fremmer andre syn på konflikten enn israelske myndigheter, har svært begrenset ytringsfrihet og akademisk frihet. Dette står i sterk motsetning til hva store deler av den vestlige verden later til å tro, sier Hamdan.

Han forteller at han brakk beinet i tumultene som oppstod da sikkerhetspolitiet grep inn i demonstrasjonen.

De fire studentene ville ikke sitte stille og se på at situasjonen utviklet seg. Da kampanjen for akademisk boikott av Israel i høst ble et hett tema ved Norges tekniske og naturvitenskapelige universitet (NTNU) og Høyskolen i Sør-Trøndelag (HiST), skrev de et brev til styret ved NTNU og ba dem vedta en akademisk boikott av universitetet de selv går på. I brevet skriver studentene at de ønsker mer fokus på «erfaringen av å være palestinske studenter ved israelske institusjoner».

– En akademisk boikott vil bidra til å synliggjøre problemene i israelsk akademia og den fortvilte situasjonen for palestinske studenter i Israel og i de okkuperte områdene, sier Samia.

Hun er ikke alene om disse synspunktene. 11. mai 2009 sendte 34 vitenskapelig ansatte brev til NTNU ved rektor Torbjørn Digernes og ba styret boikotte israelsk akademia. Sjelden har det vært så mye blest rundt et norsk universitet som i de påfølgende månedene. Protestene kom fra organisasjonen Israels Venner, israelske universiteter og myndigheter, akademiske nettverk og minister for forskning og høyere utdanning Tora Aasland.

– Aasland burde ikke ha blandet seg inn, sier Eivind Rindal. Han er student ved NTNU og initiativtaker til studentoppropet for akademisk boikott, som ble overlevert styret i oktober.

– Universitetene må selv få bestemme hvem de vil samarbeide med, og bør ta moralske vurderinger i betraktning, sier han.

Aasland står fast på sitt standpunkt om at en boikott er i strid med lovfestede prinsipper.

– Den enkelte forsker må stå fritt til å velge selv. Boikott som institusjonelt vedtak er i strid med den akademiske friheten, sier ministeren.

Den arabiske TV-kanalen Al-Jazeera dekket styremøtet i Trondheim, hvor forslaget ble behandlet på direkten. Universitetsstyret gikk enstemmig inn for å avvise forslaget.

– Vedtaket kom ikke som noen overraskelse. Det viktigste i denne omgang var å skape engasjement og synliggjøre sanksjonsmulighetene som finnes, sier Rindal, som er klar på at de vil jobbe videre med saken i Trondheim.

– Israelsk forskning er i mange tilfeller direkte knyttet til krigen gjennom utvikling av våpenteknologi og strategi. Andre fag bidrar til å legitimere krigføringen, samtidig som den akademiske friheten i Israel i virkeligheten er svært begrenset, sier Rindal.

I Jerusalems hovedgate samles 200 palestinere og studenter ved Det hebraiske universitetet for å protestere mot utkastelsen av et titalls palestinske familier i Sheikh Jarrah. Opptoget møter alt fra sympatiserende heiarop til steinkastende og hyttende bilister før det ender opp ved de omstridte husene, som nå er overtatt av ortodokse jøder. Initiativtaker til markeringen er jødisk-israelske Maya Wind. Hun er kritisk til Israels behandling av den palestinske minoriteten, men tror ikke at akademisk boikott er riktig virkemiddel overfor myndighetene.

– Israelere takler kritikk utenfra dårlig. En akademisk boikott vil bli oppfattet som hyklersk. Ingen boikotter USA og Kina, selv om de har brutt menneskerettighetene utallige ganger.

Wind stiller seg langt mer positiv til en økonomisk boikott.

– Økonomiske sanksjoner vil virke direkte mot staten. Akademia befinner seg på den mer åpne og liberale siden av samfunnet vårt. På videregående får man ikke engang høre om konflikten fra palestinernes perspektiv eller i forhold til internasjonal rett. Universitetet er mange israeleres første møte med et alternativt perspektiv på situasjonen.

Andrea Bjarkø, utvekslingsstudent fra Universitetet i Oslo (UiO) kjenner seg igjen i beskrivelsen av israelsk akademia som en av få møteplasser mellom ulike nasjonaliteter og politiske synspunkter. Oslostudenten tar tredje år av bachelorgraden i Midtøsten- og Nord-Afrika-studier ved universitetet i Tel Aviv.

– Noe av det mest israelkritiske som skrives, publiseres nettopp av israelske akademikere, sier Bjarkø.

Hun peker også på de drastiske effektene en boikott vil ha.

– For alle som holder på med midtøstenstudier, ville det amputert studiet. Ingen utvekslingsavtaler, ikke noe samarbeid, ingen publikasjoner og bøker fra israelske forskere.

Nedlesset i litteratur om Israel og Palestina sitter midtøstenekspert og historieprofessor Hilde Henriksen Waage på sitt kontor ved UiO. Hun tror Bjarkø har lite å frykte.

– Man kan knapt snakke om noen bevegelse for akademisk boikott av Israel i Norge, sier hun.

– Grunnen til at diskusjonen dukker opp er at palestinernes situasjon er så fortvilt at det med jevne mellomrom brer seg et sterkt ønske om å gjøre noe. Problemet er at virkemiddelet som foreslås er lite gjennomtenkt.

Waage har vært aktiv i israeldebatten i Norge i mange år, og har blitt beskyldt for å mene både det ene og det andre. Hun er imidlertid klar på at hun ikke støtter en akademisk boikott.

– Jeg er akademiker, ingen politisk aktivist. Min jobb er å bidra til forståelse av konflikten, uavhengig av hva jeg måtte mene om Israels politikk. Så får det være politikernes jobb å handle på grunnlag av fakta, sier Waage, som likevel tar likevel et visst forbehold når det gjelder teknisk og militært forskningssamarbeid.

– Det er mulig man må skille mellom humaniora og forskning som kan brukes i en potensiell krig mot palestinerne.

Historieprofessoren bekrefter langt på vei situasjonsbeskrivelsen til studentene i Haifa.

– Jeg har selv sett og hørt israelske akademikere komme med rasistiske ytringer overfor palestinere, både i forelesninger og privat.

Det er ikke plass til en palestinsk identitet i israelsk akademia, ifølge de fire studentene i Haifa. Små grupper av israelske og palestinske studenter snakker arabisk eller hebraisk, om ikke en god blanding, der de vandrer rundt i solskinnet på den lille høyden over byen. Palestinske israelere går på egne grunnskoler der de lærer hebraisk først fra fjerde klasse.

– Språket er en stor utfordring for mange palestinske israelere som ønsker høyere utdanning, sier Mahmoud.

– Vårt morsmål er arabisk, men det er praktisk talt ikke noe tilbud om dette over grunnskolenivå.

Haifa er omringet av palestinske landsbyer, og andelen studenter med palestinsk bakgrunn er høy i forhold til gjennomsnittet på landsbasis – bortimot 20 prosent. Her omgås hijab og kippa, den tradisjonelle kalotten som jødiske menn bruker, i tilsynelatende skjønn forening.

– Universitetet vårt bruker den relativt høye andelen palestinske studenter til å skaffe støtte fra private donorer. Samtidig blir nettopp denne gruppen diskriminert både når det gjelder velferdsgoder, ytringsfrihet og akademisk frihet, sier Samia. En gjennomsnittlig jødisk student begynner på universitetet etter å ha avtjent to til fire års verneplikt. Palestinske israelere er unntatt militærtjeneste. I Haifa blir studentenes velferdsgoder fordelt ut fra et poengsystem der militærtjenesten er avgjørende for å få bolig og økonomisk støtte.

– Mange universiteter har satt 22-års grense på adgangen til visse studier, for eksempel medisin. Det er en lur strategi for å få færre palestinske studenter, fordi vi begynner å studere når vi er 18, sier Mahmoud og smiler ironisk.

– De er flinke til å ikke gjøre forskjellsbehandlingen åpenbar.

Studentene forteller at jøder og palestinere har avvikende syn på den historiske utviklingen av staten Israel.

– Vi opplever at foreleserne kun formidler den israelske siden av saken, sier Mahmoud.

– Studenter og ansatte som ønsker å skrive om temaer som avviker fra den israelske versjonen får liten støtte og veiledning, og blir ofte sanksjonert.

Ilan Pappe var professor ved universitetet i Haifa da han gikk inn for akademisk boikott av israelske universiteter. Den jødiske israelerens standpunkter og publikasjoner ble etter hvert så omstridt at presidenten av universitetet Aharon Ben Ze’ev ba ham forlate universitetet frivillig, ifølge Pappe selv. På grunn av den akademiske friheten ble han, ifølge Ze’ev, ikke sparket. Pappe valgte å forlate universitetet og underviser i dag i Storbritannia.

Samia og Mahmoud har vist fram den fantastiske utsikten over Haifa by, himlet med øynene ved de mange israelske flaggene som dominerer campus, og stoppet utenfor den godt sikrede døra hvor universitetet driver forskning på militær teknologi. Men ved trappa til den jødiske studentorganisasjonen Student Plus stopper de opp.

– Vi går ikke ned der. Hvis du vil prate med dem får du gå alene, sier Mahmoud bestemt.

Han og Samia jobber i studentavisa til den ene palestinske studentorganisasjonen, som gis ut månedlig. To uker på forhånd må all tekst og bilde gjennom sensur hos administrasjonen.

– I fjor lot de oss ikke trykke en karikaturtegning som gjorde narr av George W. Bush, sier hun oppgitt. – De jødiske studentorganisasjonene skriver hva de vil, samme hvor rasistisk vi som palestinere oppfatter budskapet.

Visse navn på personer og organisasjoner er sensurert av hensyn til personvern.

– Studentene har ytringsfrihet så lenge ytringene ikke kan oppfattes som truende eller ordensforstyrrende, sier studiedirektør ved Universitetet i Haifa, professor Yoav Lavee.

– Når det gjelder protestene under Operation Cast Lead (den israelske invasjonen, journ.anm) i Gaza kom politiet til campus fordi det var klart at en slik demonstrasjon kunne føre til voldelige sammenstøt.

Lavee benekter all sensur av studentenes aviser, og alle påstander om at palestinske studenter kommer dårligere ut i forhold til velferdsgoder.

I forhold til historieprofessor Ilan Pappe sier Lavee at Pappe ikke ble oppmuntret til å forlate Haifa fra universitetets side.

– Pappe har feilinformert offentligheten. Han valgte å dra frivillig.