Blindern under jorda

Det ringer som om det skulle være en gammel skoleklokke inne på kontoret hos driftsleder Knut-Erik Olsen.

– Klokka er der så ikke dere studenter skal virre dere inn i fyrhuset, sier han.

For å komme til Knut-Eriks kontor i P.A. Munchs hus på historisk-filsosofisk fakultet, må man gå gjennom et stort rom med fyrekjeler og vifter. Lufta er tett og varm som i en badstue, men her lukter det olje og støv. Knut-Eriks jobb består i å sørge for riktig temperatur på luft og vann i husene på vestre Blindern, og at sanitæranleggene er i god stand.

– Her lukter det dritt altså, eller, det er jo ikke dritt det lukter da, ler han.

– Før kunne sigarettsneiper tette urinalene, men nå er det bare salter fra urinen. Ja, det hadde blitt tett hos dere også hvis dere hadde hatt urinaler, sier han og ser på meg før han undersøker rør og skruer som ligger utover gulvet.

– Eksamen prioriteres hundre prosent. Det må være riktig temperatur og bra luft eksamenslokalene. Det er jævla viktig.

Dette er ikke første, og langt fra siste gangen driftslederen banner. Han sier «jævla» så mange ganger som bare en mann med blå kjeledress og diger bart kan.

En av Knut-Eriks oppgaver er å kjenne på temperaturen i bygningene. I følge han selv kan han kjenne om et rom har 19 eller 20 grader. Jeg tar av meg en genser, rommene vi er i har i hvert fall langt over den temperaturen.

– Det er dere studenter vi jobber for. Eksamensvaktene får heller sitte der med mamelukkene sine og fryse, sier Knut-Erik.

Selv har han aldri likt skolen noe særlig.

– Jeg beundrer dere, det gjør jeg. Jeg kunne aldri tenke meg å lese dag ut og dag inn. Da jeg begynte å jobbe her i 1967 var gamle skolekamerater studenter. Det var litt rart, men man legger seg på et nivå i livet og jeg har klart meg bra med yrkesskole og noen kurs.

Tidligere på dagen var det en lekkasje i en vanntank. Vannet i dusjene ved Blindern Athletica ble nesten kaldt.

– Men det var ingen som merket noe, for vi jobber så jævla fort, smiler driftslederen.

Vannspruten stod i hele rommet, men nå er det bare litt vann igjen på gulvet.

– Det er noe feil i en annen tank, sier en av Knut-Eriks kolleger før han haster videre. Vannlekkasjen i Fredrikke-bygget har ført med seg problemer.

– Jeg tar det, sier han tilbake over walkietalkien sin.

Vi gjennom de trange gangene under bakken med rør og ledninger i mange farger og størrelser. Det er de mørke, beryktede, underjordiske gangene. De som gjør det mulig å gå fra fakultet til fakultet under jorda, men da må man bøye seg og krype på jordgulvene.

– Dere studenter tror alltid det går så forferdelig fort å fikse ting, men det gjør det ikke, altså. Hvis det skal byttes en pære i en lesesal er det ikke alltid så fort gjort. Vi må kanskje opp med store, høye stiger som bråker. Det hender jo at en pære bare må stå og blinke et par dager.

Knut-Erik tenker tilbake på gamle dager på Blindern. Da det alltid var protester på samfunnsvitenskapelig fakultet.

– Studentene var alltid mot noe, aldri for. Folk stod i gangene og diskuterte. Dere engasjerer dere ikke sånn lenger.

Noen unntak finnes det riktignok. Driftslederen skryter av de som arrangerer festivalen ved semesterstart i august.

– Det er så jævla mange positive studenter, men noen kommer rett fra Gudbrandsdalen og skal arrangere festival, og da går det ikke alltid like bra. Vi prøver å hjelpe dem så godt vi kan med det tekniske, og da pleier det å ordne seg.

Men musikken på festivalene forstår han ikke.

– Det er ikke sånn musikk man kan nynne med til, det er mer sånn her, sier han og dunker neven taktfast i en blå metalldør.

– Jeg liker mer Ole Ivars og sånn jeg, musikk man kan danse til, sier han og smiler så den store barten løfter seg.

Hos Anita Aune på Bunnpris er temperaturen behagelig. Her har Knut-Erik gjort jobben bra. Klokka er litt over ni en fredag morgen. Det er ganske rolig i butikken, men noen kunder kommer i Anitas kasse for å kjøpe drikke til forelesningen, eller så har de allerede planlagt hva de skal spise til lunsj.

– Skal du hamstre i dag? Spør Anita og smiler til en kunde som jobber i teknisk avdeling.

– Må handle for kjærringa, vet du.

– Ja, du får vel igjen penger når du kommer hjem?

Anita kjenner mange som jobber på Blindern, og i tillegg gjør kanskje helga som nærmer seg at hun snakker ekstra med kundene.

– Tipping!

Anita roper i calling-systemet og ei jente som jobber i butikken kommer løpende. Anita kan ikke gå fra kassa, hun er den eneste som ekspederer denne formiddagen. Av og til blir køen velkjent lang, den snor seg forbi sjokolade-hylla. Fingrene hennes trykker hurtig på tastaturet på kassa, og hun fisker lynraskt fram vekslepenger.

– Nå er jeg sliten, det går i ett. Jeg merker kjøret når jeg er alene.

Klokka har blitt tolv, og Anita tar sin første pause. Hun tar «fem minutter» og en røyk på varemottak-rampen bak butikken.

– Jeg har jobba på Bunnpris på Blindern i fire år, og til sammen har jeg jobba i matbutikk i atten. Jeg grudde meg fælt til å begynne her, men nå trives jeg så godt at jeg vil være her til jeg blir pensjonist.

– Studenter er greie å snakke med, men jeg får ikke tid til å prate så mye av gangen. Men jeg hilser jo, sier «hei» og «ha det» og sånn når jeg sitter i kassa.

Hun ville riktignok ikke vært student selv.

– Jeg har aldri vært så glad i å gå på skole. Men jeg kjente jo til Blindern som studentsted før jeg begynte å jobbe på Bunnpris, for jeg har tre brødre som har studert her.

Endelig er det tid for Anitas lunsj. Hun henter seg en bagett i kjølerommet, de ansatte kan spise gratis i matpausen. Hun har bare vært på Fredrikke en gang, og det var da Bunnpris hadde fått avisene deres.

Inne på pauserommet lukter det bananer fra eskene som står i gangen, og inn til rommet står en stor handlevogn fylt med saftflasker og sperrer for veien.

Anita sier hun gleder seg til sommeren, med roligere tider. Hun hviler albuene på kjøkkenbordet, og prøver lenge å åpne esken med bagetten med de lange neglene sine før hun klarer det.

– Ni i morra! Sjefen roper tidspunktet hun skal komme på vareopptelling dagen etter.

– Jeg vet det! Roper hun tilbake.

Anita sier hun har vondt i øynene. Hun ser på kassa og så på kundene, kassa, kundene.

– Jeg ser hvor sliten ekstrahjelpen her er noen ganger hun kommer på jobb. Hun studerer og jobber her ved siden av, sier Anita rister på hodet.

– Og butikkene! Jeg fikk sjokk, og alle menneskene og det var så fint!

Hakim Moradi forteller ivrig om da han var på Blindern for første gang i fjor sommer. Nå jobber han som sivilarbeider på Senter for utvikling og miljø (SUM) i Sognsveien, som er knyttet til Universitetet i Oslo. SUM er hovedsakelig en forskningsinstitusjon, og driver i for det meste forskning knyttet til natur og sosialt- og politisk miljø utenfor Norge.

– Her hjelper jeg til hvis noen har problemer med pc-ene sine, resepsjonsarbeid og holder orden på kjøkkenet og hjelper til hvis noen. Jeg er ansatt som IT-konsulent, men er ikke noen data-ekspert.

Hakim jobber i et lyst lokale med mange kontorer. Ansatte, stipendiater og studenter kommer inn og ut av rommene hele tiden.

– Hei! Sier Hakim til en som jobber på senteret. Vi var å så på indisk film sammen i går vi skjønner du, sier han.

– Har hun fått kaffe? Spør kollegaen og ser bort på meg.

Hakim hopper opp fra stolen og beveger seg inn på sitt eget revir; kjøkkenet.

– Hva jeg synes om studentene her? Jeg er sosial skjønner du, liker å prate. Og studentene er hyggelige mennesker, sier Hakim.

Hakim sier hei til en kollega for andre gang på denne morgenen.

– Jeg skulle ønske jeg kunne studere. Jeg har gått på idrettslinje på videregående, men jeg mangler en eksamen. Jeg skal ta den opp så jeg får studiekompetanse, sier han bestemt.

Hakim hopper opp fra stolen igjen, og finner fram en brosjyre. Brosjyren viser bilder fra Kermanshah i Iran.

– Jeg har alltid hatt lyst til å studere arkeologi. Jeg kommer herfra, sier han og peker.

Plutselig høres et lite jentehvin og during fra kjøkkenet.

– Hakim, Hakim du må hjelpe meg! Roper en kollega.

Han løper ut på kjøkkenet og vi kommer midt oppi en kaffe-ulykke. Kaffen fosser over en full kopp, varm kaffe og melkeskum renner og damper inne på kjøkkenet. Senteret har fått ny kaffemaskin og det er nok ikke alle som har lært seg helt hvordan den fungerer.

– Oj, hva skjedde? Spør hun og ser på koppen som har rent over med kaffe.

– Du må jo ikke trykke på kanne-knappen når du skal ha en kopp.

– Nei, men jeg vil ha sterk kaffe.

Hakim finner en ny kopp, trykker på kaffen hun vil ha, og gir den til henne.

– Takk, takk. Perfekt. Se han ordner opp, sier hun fornøyd og forsvinner inn på et kontor.

Hakim balanserer boksen fra maskinen som er full av kaffe bort til vasken. Han heller det ut, og begynner å rydde ut av oppvaskmaskinen.

– De er litt bortskjemte. Kjøkkenet er midt område, så de andre her tar ikke alltid ansvar. Men, men, det er litt av hverdagen, sier han og rydder asjetter og glass opp i skapet. Sivilarbeideren hilser på flere kolleger. Han hermer etter en dame med bergensdialekt.

– Korkjsjdan gårkj det? Spør han henne.

Hun bare ler av hans blanding av østlandsdialekt, kurdisk og bergensk.

– Jeg føler jeg burde studert nå. Jeg foretrekker å ha en utdannelse i stedet for å begynne å jobbe med en gang.

En dame med flagrende skjørt og rak holdning kommer ut av kontoret sitt.

– Si noe om meg, sier Hakim.

– Du er absolutt strålende.