Egoisten

– Kunst er en egogreie, det handler om å reise inn i sitt eget landskap.

Slik beskriver kunstner og masterstudent ved Kunsthøgskolen i Oslo, Karl Edvin Endresen, hvordan kunst blir til. Selv ble han til i den lille bygden Flemma på Nordmøre, som han flyttet fra da han var 15. Det som trigget ham til å prøve kunstnerlivet var at alle fortalte ham at det ikke gikk an å leve av å være kunstner i Norge, og det pirret hans nysgjerrighet. Fokuset da han vokste opp lå veldig mye på det at man må tjene penger, så det at det fantes mennesker som ikke tok sine valg ut ifra inntekt, fascinerte ham.

– Kunstnere flest tjener ikke mye penger og lever derfor ikke på de samme premissene som folk flest. Derfor valgte jeg å prøve meg, og det er det smarteste karrierevalget jeg har tatt.

Kunststudenten beskriver seg selv som en omgjengelig fyr, og påstår han er lett å ha med å gjøre. Dette til tross for at han samtidig ser seg selv som manisk, og innrømmer at han kan bli litt mye til tider. At kunstnere må være kreative, vil han ikke si seg enig i.

– Det er å være deppa og sinna som gjelder. Det er det som gir den gode kunsten.

Fyren som sitter ved siden av meg i trappen med skinnjakke, tatoveringer på armene og en sigarett mellom fingrene er avslappet og rolig. Han er omgjengelig, men samtidig lavmælt. Er dette den samme mannen som fikk tabloidavisene til å gå av skaftet med sitt avgangsarbeid You don’t have to say please (Rape Me), hvor han delte ut GHB?

Endresen har vanskelig for å sette ord på hva som utløste GHB-stuntet han utførte i forbindelse med avgangsutstillingen i våres. Men han vet at han hadde som mål å leke med formatet, og at han ville overskride noen normer og presse grensene.

– All kunst har vært så kontrollert. Se for eksempel bare på Klaus Weber sin LSD-fontene, hvor politi og helsepersonell var på plass fra utstillingen åpnet. Jeg ville få kunsten til å flyte over sine naturlige grenser ved å fjerne alt det kontrollerte, sier han

– Dessuten tror jeg at kunst og kriminalitet har mange fellesnevnere, blant annet at det i idéfasen ikke finnes noen grenser, bare fantasier. Grensene kommer først i det øyeblikket du bestemmer deg for å sette ideen ut i live.

Å presse grensene klarte han med glans, da resultatet av stuntet endte med at politiet kom og hentet både ham og verket hans. Et IKEA-kjøkken med den påmalte skriften «rape me» ble demontert og fjernet fra hele avgangsutstillingen. Endresen innrømmer at han fikk mye mer oppmerksomhet enn han hadde forventet, men at oppstyret likevel ikke var helt uventet.

– Jeg hadde kalkulert med at politiet skulle komme, så egentlig gikk alt etter planen. Installasjonen hadde ikke vært helt den samme uten. En naturlig del av prosjektet var også å gå på stoffet da jeg laget og satte opp installasjonen, og dermed fjerne den såkalte profesjonelle distansen. Så av naturlige årsaker så ble jeg ikke sendt i arresten da politiet kom, men heller kjørt til legevakten for observasjon.

Om at han delte ut stoffet til forbipasserende har han følgende kommentar:

– Mange drakk, men de var informert om hva det var før de gjorde det.

Endresen beskriver situasjonen som en helt hverdagslig hendelse. Han virker rolig, avbalansert og fullstendig upåvirket av reaksjonene. Han stusser ikke ved det moralske aspektet, og viser ingen tegn til anger. Han har et avslappet forhold til beskyldningene om at dette er dårlig kunst som bare søker oppmerksomhet og oppstyr.

– Jeg lager ikke kunsten bare for min egen del, men jeg kan jo heller ikke gå rundt å tenke på hva folk vil og ønsker å se.

Fjerningen av verket hans har skapt store diskusjoner i kretsen rundt skolen, og mange mener at det var riktig. Men når Endresen blir spurt om hvorvidt han synes det var riktig å fjerne kunstverket hans, kvikner han til.

– Det var helt feil av museet å fjerne kunstverket, og det viser mangel på profesjonalitet. Dette er akkurat det jeg mener med at kunsten skal være så kontrollert. Det store spørsmålet er hvorfor de fjernet noe som ikke var farlig? Installasjonen i seg selv var jo ingen trussel. Jeg synes også at det er betenkelig at i det øyeblikket et kunstverk inneholder en ulovlig komponent, mister verket automatisk sin kunstneriske verdi.

Endresen mener at det er et skritt i riktig retning når kunsten blir dristigere, og han synes dagens utvikling er interessant. Ivrig forteller han om at det lages veldig mye bra kunst i Norge, og han liker spesielt godt Bjarne Melgaard. I 2000 ble Melgaards video All Gym Queens Deserve To Die, hvor en voksen mann suger på et barns arm, politianmeldt for pedofili etter visningen på Moderna Museet i Stockholm.

– Må kunst provosere?

– Jeg mener ikke at kunst alltid må provosere, fordi provokasjoner også kan virke mot sin hensikt ved at folk trekker seg tilbake og tar avstand. Men man må være dristig for å nå ut, fordi det er så mange ting som kjemper om oppmerksomheten og da mettes folk for inntrykk.

De 60 dagene som han må sone i fengsel etter å ha nektet å godta samfunnstjeneste som straff for GHB-stuntet, skremmer ham ikke.

– Jeg har vært inne til soning før, så jeg visste godt hva jeg gikk til da jeg satte i gang dette. Jeg ser positivt på det, nå flytter jeg arenaen dit og det kan by på nye, uante muligheter. Kanskje jeg skal prøve å få testet ut hvordan det er å leve på isolat i to måneder, sier han humoristisk.

Karl Edvin Endresen angrer ikke på noe; erfaringene hans har formet ham som menneske. Han synes også at utdannelsen og studentmiljøet på Kunstakademiet har vært bra med unntak av den klassiske konflikten, nemlig dårlig samspill mellom lærere og studenter.

– Kunstakademiet har uten tvil likevel gjort meg til en bedre kunstner. Du får fred og tid til å gjøre det du vil, og det er essensielt for alt det kreative. Man må ta vare på den tiden man har og finne sin egen drivkraft, for det er ingen som gjør det for deg. Vi må ta ansvar for vår egen frihet. I Norge er vi veldig privilegert fra fødselen av, så hvorfor la oss begrenses og holdes tilbake.

Endresen forklarer at det å bli kunstner handler mye om trass.

– Jeg har inngått kompromisser i forhold til det materielle fordi jeg vil leve et liv hvor andre verdier og visjoner er viktige. Ved å gi avkall på noe så vinner man mye.

Målet hans er likt de fleste andre kunstneres ambisjoner, nemlig å kunne leve som kunstner hele livet. Han tror på å være tro mot seg selv og ikke la noe energi gå tapt.

– Hva gir deg energi?

– Å stå opp om morgenen. Da føler jeg meg som et lite barn, dagen er så åpen. Jeg har rett og slett lakenskrekk. Jeg hater å legge meg, men elsker å stå opp.

Tiden begynner å renne ut og det er på tide å dra hver til vårt. En liten ting har jeg likevel lurt på hele intervjuet.

– Hvordan i all verden har en kunststudent råd til å spise biff til frokost hver dag?

– Det blir min lille hemmelighet, noe må jeg ha for meg selv, humrer han stille før han forsvinner rundt hjørnet.