En pike etter vin og sang

Om hun hadde eget barskap på kontoret i NHO vites ikke. Kristin Clemet er i hvert fall rask til å beklage at hun ikke kan by på annet enn vann eller kaffe. Lattermild unnskylder hun valget av møbler det på ingen måte er hun selv som har valgt ut. Det kan godt hende at høyrekvinnen står inne for mange av forgjenger Giskes standpunkter, men hun deler på ingen måte hans svakhet for knallblå salonger med tilhørende bord av mørkt kirsebærtre.

I den seksjonsaktige bøkbokhyllen står et tibinds konversasjonsleksikon og et eksemplar av Skikk og bruk. En bok Clemet tilsynelatende ikke har lest alt for mye i.

– Du er flink til å irritere på deg folk, Clemet?

– Nei, altså det med lærerne var jo en tabbe, det må jeg innrømme ... Men jeg snakker nok ganske klart og direkte, og det er ikke min sterke side å gå rundt grøten. Jeg er dårlig på small talk om ingenting, i grunnen.

Det er nok noe med stilen til Clemet. Vennen Hans Geelmuyden mener hun til tider er altfor prinsipiell, og at hun ville hatt godt av å bli mer pragmatisk og ha litt større politisk smidighet.

– Jeg har en prinsipiell innfallsvinkel til arbeidet mitt. Pragmatisme må ikke skli ut i det som det prinsipielt sett er galt å gjøre. Men jeg tror også at jeg har blitt rundere i kantene med årene. Er det ikke det som skjer med alle, da? Da jeg satt ved regjeringsbordet sist, ble jeg nok regnet som en opposisjonell som alltid skulle snakke prinsipielt. Nå velger jeg krigene mine litt mer kritisk.

– Men konfliktangst, det har du ikke?

– Nei, saklige konflikter er jeg ikke redd for. En skikkelig diskusjon er livgivende, enten de skjer på fest eller i spaltene til en avis.

Arbeidsnomade

– Jeg vil gjerne gjøre en god jobb, men jeg blir på ingen måte drevet av å ha en suksessfylt karriere, sier kvinnen som har en cv hvor det blant annet står: Personlig sekretær for statsminister Kåre Willoch (85-86), stortingsrepresentant (89-93), arbeidsminister (89-90), redaktør for høyremagasinet Tidens Tegn (93-97) og viseadministrerende direktør i NHO (97-01).

Siden hun ble uteksaminert fra Handelshøyskolen i Bergen i 1981 har hun hatt nærmere 15 forskjellige arbeidsplasser. Derfor er bokhyllene på kontoret skrikende tomme. Den omflakkende ministeren er lei av å flytte bøkene sine rundt fra kontor til kontor, for bøker har hun mye av. Hennes image er å være intellektuell. Men hun er i tvil om hun kan kalle seg det.

– Michael (Tetzschner, hennes samboer, red. anm.) er alltid rask til å poengtere at jeg ikke har en akademisk utdannelse, og erter meg for min høgskolebakgrunn.

Som kompensasjon leser Clemet en uhorvelig mengde bøker. Da hun trådde inn i rampelyset i 1989 titulerte et enstemmig folk og presse henne som en svært skarp hjerne. Nesten alle liker Clemet, selv om Hans Geelmuyden ikke har lyst til å møte henne på en dårlig dag. Hun er politikkens svar på Fredrik Skavlan. Respektert i alle politiske leire, og ikke minst av mannen i gata.

Da hun som helt fersk statsråd satt som ansvarlig for 200 000 arbeidsledige, ble hun paradoksalt nok kåret til regjeringens tredje mest populære minister. Hun er samtliges favoritt til å ta over hva det skal være av landets lederstillinger. Men hun ble aldri kringkastingssjef eller NSB-sjef, og ifølge henne selv blir hun heller aldri statsminister, slik så mange politiske kommentatorer spår. Hun er jo som kjent ikke ambisiøs.

Dominerende

Den wanna-be-ambisjonsløse statsråden har satt seg godt til rette i sofaen. Hun pendler mellom å sitte ytterst på sofakanten når hun er på sitt mest ivrige, og godt tilbakelent med armen over rygglenet når hun er på sitt mest standhaftige. Det blir ikke plass til så mange flere i denne treseteren.

– Fra jeg var ung har jeg følt at jeg tar ganske mye plass. Det har nok noe med engasjement å gjøre. Jeg er veldig pratsom da, det må jo bare innrømmes, og jeg er jo ikke bitteliten og vever. Dessuten har jeg ikke akkurat en pipedamestemme, konstaterer hun fra dypet av sofaen.

Nei, stemmen er ikke pipete. Den er mer av den hese sorten. Noen har hevdet at den er sexy, og Clemet har alltid vært i tetsjiktet i kåringer av Norges mest sexy politikere.

Lakenskrekk

– Det verste med å bli statsråd er at jeg ikke kan feste så mye. Man kan ikke ha det like gøy når man er statsråd, beklager Clemet.

Hun legger overhodet ikke skjul på at hun elsker rødvin (- og hvitvin! Begge deler! Jeg er altdrikkende!).

På tross av at 44 år gamle Clemet har levd et meget utagerende liv, holder hun seg godt i sin elegante sorte Chanel-aktige drakt. For selv om vår nye utdanningsminister er kjent for å ha svært lange arbeidsdager, er hun ikke akkurat noe hengehode på fest. Vennene hennes mener hun har lakenskrekk.

– Lakenskrekken har blitt mindre med årene. Barn og aldring har gjort sitt med festkondisjonen, sukker hun.

For da unge Clemet var student ved Handelshøyskolen hadde den nevnte skrekken karakter av en sterk fobi. Clemet elsket å organisere og delta på fester (- Jeg er en meget effektiv og god festarrangør!) og var generalsekretær for den første UKEN i 1980. Da hun og noen venner fikk kraftige festabstinenser siste søndag av studentfestivalen, besluttet de å ta toget til Oslo for å gå på nattklubb. Før de satte seg på morgentoget tilbake, rakk de også nachspiel hos utdanningsministerens foreldre på Grefsen. Heldigvis er ikke Clemets opphav av den rigide og fisefine sorten, selv om de begge har levd et langt liv innad i Høyre. Faren Fridtjof var mangeårig generalsekretær for partiet på seksti- og syttitallet.

Red Line

Mobiltelefonen ringer og Kristin Clemet spretter opp av stolen. Det er nemlig regjeringens røde og strengt hemmelige Red Line-telefon som ringer. Kun til bruk for viktige beskjeder statsrådene seg imellom.

– Hei, lille venn!

Eller mellom mor og datter.

– Hvordan jeg har det? Jeg har det bra. Jeg sitter og blir intervjuet. Ja, jeg skal si at du er datteren min, jeg. Jada, de er greie. De er kjempegreie! Ha det, elsker deg også, ha det!

Å være småbarnsmor og karrierekvinne er ikke den enkleste kombinasjonen, men Clemet har aldri latt familielivets plikter i villaen på Holmen stå i veien for en sentral posisjon i norsk samfunnsliv. Løsningen har vært å kjøpe seg fri.

– Jeg har for eksempel alltid hatt praktikant og skammer meg ikke for det. Jeg har valgt å bruke en stor del av min inntekt til å kjøpe tjenester som muliggjør mitt samfunnsengasjement. Jeg kunne aldri bare stått ved kjøkkenbenken.

Vår nye utdanningsminister har alltid vært tiltrukket av politikk og samfunnsliv.

– Drømmen er å gjøre noe for Norge og for det feltet man jobber innenfor. Å kunne etterlate seg noe som er bedre. Jeg vet det kommer til å bli mange skuffelser underveis, men utsiktene for å kunne være med på dette er veldig givende for meg.

Knallhard liberalist

Hun er blitt kalt Høyres sjefsideolog, fornyelsesarkitekt og profet. Hun er fast inventar i Høyres programkomité, og når partiet skulle ha nytt prinsipprogram på begynnelsen av nittitallet var det nærmest en selvfølge at Clemet skulle lede utredningen. Resultatet ble litt mer radikalt enn spiselig var for landsmøtet. De stemte ned forslagene om ny partnerskapslov for homofile, å skille stat og kirke samt et forbud mot dødsstraff i krig. I bunn for hennes ideologi ligger en skarp skepsis til en sterk stat som hun mener er med på å skape mindre ansvarsfølelse og større kravmentalitet.

– Nå går studentene i demonstrasjonstog mot studentstøtten. Hva synes du om studentenes kravmentalitet?

– Studentene hevder at jeg har stjålet penger fra dem, men det er jo ikke sant. Jeg har jo foreslått at studentene skal få mer neste år. Her er det altså en gruppe som får mer, men som ikke er fornøyd, de vil ha enda mer! Jeg respekterer naturligvis det, men hvis man går i demonstrasjonstog hvert eneste år og aldri er fornøyd, så er det en viss risiko for at det blir som å rope ulv, ulv!

- Synes du studentene syter? spør fotografen.

– Vel, det er farlig for meg å si, for da blir det jo overskriften. Men de må jo være klar over at når de bruker kraftige ord og uttrykk om noe som er så beviselig feil, så får ordene etter hvert mindre effekt.

Forfatterdrøm

– Jeg blir ikke så lett sliten og blir aldri skikkelig utmattet av å jobbe.

– Jobb er veldig viktig for deg?

– Jeg er ikke laget for å gjøre lite. Jeg har et engasjement som jeg må ha utløp for. Så hvis jeg ikke trengte å jobbe ville det ganske fort ført til en form for skrivevirksomhet. Og da hadde jeg nok skrevet en bok. Det er en hemmelig drøm.

– Hva skulle den handlet om?

– Drømmen måtte jo være å skrive en fantastisk roman, men det ville jeg sikkert ikke turt. Så det hadde nok blitt en samfunnsdebattbok av en eller annen art.

Inntil videre er det likevel politikk det handler om.

– Jeg liker ikke å kalle det en jobb en gang. Jeg vil heller kalle det et verv. Jeg har en ambisjon om å gjøre det beste mulig, og deretter har ikke jeg noen flere politiske ambisjoner. Etterpå skal jeg sikkert slappe av.

– Men du er jo ikke akkurat kjent for dine avslapningsevner?

– Nei, det er riktig, jeg har ikke slappet av så mye.

– Jeg tror ikke helt på at du kommer til å slappe av etter dette?

– Nei da, det var bare tull.