Ligninger og oppdrettslarver

– Du var skikkelig bra på tv i går, sier en gutt med stjerner i øynene, og knipser bilder med mobilen.

Det er Forskningsdagene, og Knut Jørgen Røed Ødegaard er ansvarlig for standen til Institutt for teoretisk astrofysikk. Nå står han på Universitetsplassen og rabler autografer i noe som nærmer seg lysets hastighet. Han skal straks holde et foredrag han frykter er for vanskelig for tilhørerne.

– Om hva?

– Det lurer jeg og på. Ja... det er om kosmiske smell... nordlys.

Nordlys. På latinsk: Aurora Borealis. Den tiende august klokken null ett førtito ble Ødegaard far til Aurora Miranda Sannes Ødegaard. Klokken på fødestuen viste null ett førti.

– Men jeg hadde en som gikk riktig, sier Ødegaard og blunker selvironisk.

Han skal snart ha pappapermisjon. Én dag i uken i tjue uker. Han tror det begynner til uken. Men først må han overleve Forskningsdagene.

Slik Ødegaards første barn er oppkalt etter himmellegemer, har mang en metafor sitt utspring blant stjernene. Vårt språk har et eget solsystem fylt av rom-metaforer: «stjerner i øynene», «lyse som en sol», «komme som en komet». Ødegaard innfrir alle. Kanskje er det karrieren som har ført ham opp i de høyere sfærer?

– Hvilket stjernetegn er du?

– Tyren, tror jeg.

– Er du en tyr?

– Sånn som jeg holder på i media er jeg nesten det.

De siste årene har interessen for astrofysikk eksplodert. I følge Ødegaard har det to årsaker: på den ene siden oppdagelser og himmelfenomener. På den andre siden skikkelig markedsføring.

– Når begynte det?

– Det var...

I ett sekund sklir Ødegaards pupiller opp og til venstre.

– ...syttende november nittennittini klokken ti null tre.

Ødegaards varemerker er «smell» og «bang». Hver gang han sier «BANG» spruter han ut i et kroppslig Big Bang fusjonert av skyhøyt toneleie og rakettbevegelser. Et image han må innfri? Spiller han seg selv?

– Jeg tror jeg bare alltid har vært veldig energisk, sier Ødegaard.

Rollen som frontfigur er en annen sak. Inntil novemberdagen for seks år siden var den helt utopisk. Den energiske entusiasten, enkelte vil kanskje si ekshibisjonisten, var egentlig ekstremt sjenert.

– Det var helt usannsynlig at jeg noen gang skulle få den rollen. Som en professor her på huset sa: jeg var den siste personen på hele huset han kunne forestille seg ville være den som skulle drive med utadrettet virksomhet. Jeg gjemte meg bort i noen datarom her inne og satt der stort sett fra morgen til sent på kveld.

Som barn ble Ødegaard mobbet, og han har selv lurt på hva som kom først – mobbingen eller sjenansen. I dag fronter han opprør mot mobbing – i media. Medierollen har åpnet ham. Nå gjør han alt han gruer seg for å gjøre.

Han har fått reaksjoner. For et år siden kritiserte en kollega i Norsk Astronomisk Selskap ham for å være for pr-kåt. Ødegaard mener tendensene var til stede på instituttet også, tidligere, men han tror de fleste nå ser at det han gjør er nyttig.

– Men et av de større problemene her på Blindern er at vi har mange glitrende forelesere som utad aldri tør å vise det engasjementet og den entusiasmen de har. Som forskere synes vi jo det vi driver med er uhyre spennende. Så hvorfor ikke fortelle om det?

Man kan spørre seg om en mann som suges mot sorte hull og til daglig svever blant stjernestøv klarer å komme ned på jorda. Hva gjør verdensrommet med denne mannens verdenssyn?

– Det har to sider: For det første gjør det at jeg føler meg veldig liten. For det andre gjør det at jeg i sterkere grad føler at vi må ta vare på vår egen klode – og hverandre.

Ødegaard har ikke hatt tid til å dyrke så mange nære vennskap, han har stort sett sittet med nesen fordypet i fagbøker. Men nå står familien i sentrum. Og lille Aurora er så snill, så snill. Han får til og med sove om natten.

– Eller, det vil si, det gjør jeg ikke, men det er ikke på grunn av henne.

– Er du stresset?

– Mm-m.

– Til vanlig?

– Mm-m. Av og til skal svært mye gjøres på svært kort tid. Årsverk skal gjøres på en uke.

En dag uken før solformørkelsen i 2003 var Ødegaard oppe i fem hundre e-mailer og to hundre telefonsamtaler – pluss at han hadde Dagsrevyen på slep. På den tiden jobbet han til elleve-tolv på kvelden. Noe som heller ikke var uvanlig i studietiden.

Til en våreksamen i stjernefysikk kunne han tolvhundreogførtitre ligninger utenat – inklusive alle trinn i alle utredninger. Ødegaards triks er fotografisk hukommelse. Mengde er hans nøkkelord. For den samme mengden han har i hodet, har han i avtaleboka – og på kontoret.

Det er gått flere uker siden Forskningsdagene, og Ødegaard sitter i sitt personlige kosmos – sitt kontor – på instituttet på Blindern. Rundt ham troner esker, bøker, meteorsteiner og globuser. Og nærmere hundre permer. Det var her han traff sin forlovede.

Senvinteren for snart to år siden troppet nemlig forfatter Anne Mette Sannes opp på Ødegaards kontor for å få fagekspertise til en barnebok. Og slik Ødegaard pleier sa det ganske enkelt BANG! Noen måneder senere fridde han. Ikke på en hvilken som helst måneskinnstur, nei, Ødegaard fridde fra en scene i Frognerparken under Venuspassasjen i fjor sommer – foran direktesendt fjernsyn og to tusen tilskuere. Mens Venus – kjærlighetens planet – gikk i bane mellom oss og sola, erklærte Ødegaard sin kjærlighet. Det fikk omtale i The New York Times.

Nå har resultatene materialisert seg. Både barnet og boken har nettopp kommet ut.

Det har vært litt av en sommer. Ødegaard skrev tre bøker, og like før Aurora ble født, døde moren, som Ødegaard snakket med nesten hver dag.

– Jeg har opplevd mer på én sommer enn mange gjør på et helt liv. Det finnes ikke ord i det norske vokabular som kan dekke hvor tøft det har vært, sier han, mens han sluker en isboks med brød.

Lunsj. Klokka er 18.30. Nøkkelost hives inn, ord slynges ut. Bøkene ligger i esker bak ham.

– Det er sjelden jeg har tid til å somle, men jeg liker å slappe helt av når jeg først kan gjøre det, sier Ødegaard, og forteller at han elsker naturen: turgåing så hurtig at man «nesten klapper sammen», geologi, meteorologi og insekter...

– ...og nevnte jeg de tolvhundreogfemtiseks?

En sommer da han var barn, avlet Ødegaard frem tolvhundreogfemtiseks sommerfugler. Larvene deres lever av brennenesleblader, men det er ikke nok å slenge bladene til dem. Hver tredje dag løftet Ødegaard hver eneste larve ut av larveesken og satte dem på hvert sitt lille nesleblad. Det har sjelden vært så mange sommerfugler i nabolaget på Jevnaker som den sommeren.

Der avlet han også oppdrettspinnedyr. De siste pinnedyrene døde for noen uker siden, det var ellevte generasjon. Han trenger noen nye pinnedyr snart nå.

– HåhåhåhåhåhåhåhÅÅÅ!!

Ødegaards ansikt demrer i et skjelmsk smil, som om han plutselig er avkrevet svar på universets grunnleggende gåte.

– …det må være en total måneformørkelse.

Han lener seg tilbake. En total formørkelse. Hans beste astrofysiske sjekketriks.

– Det er ganske lyst når det er fullmåne, men mens man står der og ser på da, så blir det jo naturligvis mye mørkere. Hehehehe. Og så blir det lyst igjen etterpå…men da er det ikke sikkert man står der og ser lenger.

– ...Knut Jørgen, hva ønsker du deg når du ser stjerneskudd?

– Håhå.

I pupillene hans smeller gammaglimt.

– Da ønsker jeg å se flere.