På reise i Ultima Thule

De innfødte var lapper. De hadde øyne som griser. De var dumme og vellystige, særlig kvinnene som hengav seg til den første og den beste når det kunne skje uten at mennene fikk vite om det.

Franskmannen La Martinière er ikke nådig i sin karakteristikk av innbyggerne i Varanger i boka Nouveau Voyage du Nort

. Han var med som lege på en handelsekspedisjon til Norge i 1653, og skrev boka om opplevelsene etter hjemkomsten. Ordene tyder på en avstand mellom nordmann og utlending. Først i 1823 da briten Sir A. De Capell Brooke ga ut sin reiseskildring om turen til Nordkapp, ble Norge for alvor kjent for omverdenen. De påfølgende årene kom en strøm av forskere, forfattere og eventyrere hit.

Men det er mulig å finne spor etter tilreisende også lenge før dette. Den første kjente reiseskildringen stammer fra 330 f. Kr. Det var grekeren Pytheas fra den fokaiiske kolonien Massalia, nå Marseille, som startet på en lang reise nordover som til slutt førte ham til et land lengst mot nord som senere ble kalt Thule. Beliggenheten ble forklart som «seks dagsreiser nord for Britannia og nær Ishavet,» og dette var det ytterste thule, eller det fjerneste land, man kjente til.

I tidlig nytid var det først og fremst akademikere og velstående folk som dro på reiser, men kunnskapen om Norge kan ikke ha vært så stor. Italieneren Giuseppe Acerbi skriver følgende etter å ha reist fra Kautokeino til Nordkapp i 1799

Vår stolthet over seieren var stor. Vi var tilskuere til vår egen dristighet, og i det vi betrådte denne jord som ingen tidligere hadde betrådt (!), følte vi oss ikke som mennesker, men som skapere!

At det norske ble opplevd som eksotisk, kan være grunnen til at terskelen for ren diktning ikke var så høy. En italiener ved navn Francesco Negri omtaler reisen i Norden som «den vanskeligste og farligste i verden.» Det har kanskje sammenheng med dyrene han hevder å ha støtt på:

En slags slange av uhyre størrelse finnes i havet utenfor Norge. Den har dobbelt manke på halsen som henger ned på begge sider, og den forfølger med stor hurtighet båter med få mennesker, men gjør ikke forsøk på å angripe store skib. (...) I Lago di Schonen Skogn-vannet? red.anm.), få mil fra Trondhjem, var det en av disse slanger som tiltok slik i størrelse at den ikke mere fikk plass i vannet. Den ble nødt til å slepe seg til havet. Men da elven var smal, rev uhyret underveis ned noen møller, og da den omsider kom ned til havet, var sjøormen så utamattet av alle de slag den hadde fått av møllene at den døde.

Poeget med en guidebok er å lokke folk til å reise et sted. Reiseskildringene kan kanskje sies å være guidebokas forløper, men i blant kan de synes å ha hatt motsatt formål. Der reiseguiden til Norge frister med flotte bilder og beskrivelser av fjorder og fjell, bruker de tidlige antropologene mye blekk og papir på nedsettende karakteristikker av det samme. Naturen er for vill, maten for dårlig, klesdraktene for gammeldagse. Få forfattere er imidlertid så poetiske i sin kritikk som franskmannen Kerguelen Trémarec i 1767. Han sammenligner Bergen by med en gammel kone og Trondheim med en ung kvinne, og skriver at slik «det elskverdige og inntagende hos en ung, smukk og elskverdig kvinne desto mere faller i øynene når man sammenligner henne med en gammel, utekkelig kone, (…) således forholder det seg med erindringen om det behagelige opphold i Trondhjem og om det stive, ikke behagelige Bergen.

Mary Wollstonecraft reiste også til Norge, og i 1796 ga hun ut boka Min nordiske reise om opplevelsene. Som kvinneforkjemper var hun naturlig nok opptatt av kvinnenes stilling i det norske samfunnet; at de ikke deltok i selskapslivet, at mennene nesten ikke omgikk dem overhodet, og at de hadde få gjøremål utenom de hjemlige.

Også franskmannen de la Tocnaye forbauses over kvinnenes beskjedne rolle, dog med blandede følelser

De innskrenker seg til å passe husholdningen, varte opp ved bordet, går aldri på visitter, holder seg alltid hjemme og åpner sjelden munnen. De smukke damer i Paris og London ville blitt dypt rystet, skriver han, før han legger til: men de ville kanskje allikevel hatt godt av en liten tur til dette land.

Det er imidlertid alkoholkulturen som vekker aller mest oppsikt blant utlendingene. Oppdagelsesreiseren Kerguelen Trémarec har denne oppfatningen

Over hele landet har mennene mer smak for bordets gleder enn for kjærlighetens. De liker sterke drikker og røker meget tobakk. De foretrekker vertshuset for kvinnenes selskap, hvilket bringer disse til å holde seg skadesløse ved åpenlyst å omgåes elskverdige og mere galante utlendinger.

Franskmannen legger til at det særlig er hans landsmenn som faller i smak hos de norske kvinnene, og at »[nord-]mennene er meget sjalu på disse.

Francesco Negri er mer fascinert av kulturen.

Presten begynner straks å drikke skåler med meg av et stort brennevinskrus, som gjorde turen omkring værelset fra den ene til den annen til kruset var tømt. Og jo oftere dette gjentas, desto livligere blir samtalen.(...) Inne i kannen er det merker i like linje over hverandre og i like stor avstand for å bestemme det mål enhver skal drikke. Det er aldri tillatt å drikke mindre enn fra det ene merket til det andre, men derimot gjerne mere, og jo dypere man lar ølet synke i kannen, desto høyere stiger man i heder og ære.

Festen fortsatte neste morgen

(...) mens jeg ennu sov, kommer Hans Velærverdighet hen til min seng for å vekke meg, og halvt i søvne hører jeg at hans første ord er: – Domine Itale, bibo tibi! (Italiske herre, jeg skåler for deg, red.anm) Jeg måtte åpne munnen før jeg ennu hadde fått øynene riktig opp og drikke det fremrakte brennevin.

– Turister søker en autentisk opplevelse, og hva man tror er autentisk kommer an på ens forkunnskaper om stedet man reiser til. Alle opplevelser blir sett i lys av disse, sier Mari Haugen som har skrevet hovedoppgave i sosialantropologi med tittelen «Markedsføring av nasjonen Norge.»

Når de tidligste antropologer på reise i Norge skrev negativt om det de så og opplevde, kan det skyldes at de hadde forventninger om et samfunn som var noe helt annerledes og lå tilbake for deres eget. Hvordan man reagerer på en opplevelse som ikke svarer fullstendig til forventningene, er individuelt. Kerguelen Tremarec skriver at «Hva innbyggernes seder angår, er det meget vanskelig å tilfredsstille leseren, fordi de er en blanding av forskjellige nasjoners seder.» Tremarec har tydeligvis hatt forventninger og håp om å kunne rapportere om noe virkelig særegent og spesielt.

Haugens feltstudie er fra den norske paviljongen under verdensutstillingen i Hannover i 2000, der fasaden var en kunstig foss av glinsende aluminium. De norske arrangørene ønsket å forandre det eksisterende bildet tyskere hadde av Norge, men den moderne fremstillingen fikk blandet mottagelse.

– At Norge først og fremst forbindes med fjorder, fjell, bunad og stavkirker, er resultatet av en kalkulert strategi. Det er viktig å spille på tradisjonelle forventninger når man skal presentere en nasjon, mener Haugen.

The author in personal conflict with a bear.

De hadde øyne som griser