Så lenge helsa holder

I DET TORA AASLAND entrer Kjøkken og Bar i Møllergata, blir hun passert av John Carew i inngangspartiet. Glimtet av stjernen setter forsknings- og høyere utdanningsministeren og konsulenten hennes så fullstendig ut av spill at de ender opp med å stå forfjamset ved baren uten å ense Univesitas’ utsendte. Starstruck.

– Er du fotballinteressert?

Tora er hentet fra baren, plassert ved et bord og har fått en kaffekopp mellom hendene.

– Litt sånn som folk flest, vil jeg tro. Men jeg har jo veldig sans for Carew.

Det er et stykke igjen før Tora Aasland har nådd samme gjenkjennelsesstatus. En urettferdig sammenlikning kanskje, men etter sju måneder i stillingen var hele 92,3 prosent av Norges befolkning uvitende om hvem som ministerte posten «forskning og høyere utdanning». Undersøkelsen som ble utført av Sentio på oppdrag fra Universitas og Norsk studentunion (NSU) i mai i år gikk ikke upåaktet hen av akademikeren Aasland.

– Som samfunnsforsker setter jeg spørsmålstegn ved metodikken i denne undersøkelsen. Den var ganske urettferdig. Det var bare én statsråd de ble spurt om de visste navnet på.

– Det viktigste er uansett at sektoren jeg har ansvar for vet hvem jeg er, og de tror jeg vet hvem jeg er.

Forrige minister med samme ansvarsområde tok sin politiske død av stillingen. Øystein Djupedals politiske selvmord, populært kalt «hvileskjæret», rystet sektoren så kraftig at dyptgripende strukturelle endringer måtte til. Resultatet ble en todeling av Kunnskapsdepartementet med egen minister for forskning og høyere utdanning. Og en ekspert måtte inn, en forsker med høyere utdanning. For Tora Aasland henger utdannelsen og det politiske engasjementet tett sammen.

– På sosialskolen (en to og et halvt årig sosionomutdanning, journ. anm.) hadde jeg praksis i Troms. Der ble jeg kjent med Ottar Brox som den gang jobbet for Tromsø museum og et prosjekt som omhandlet fraflytting fra øyene i Troms.

Aasland ble ansatt som intervjuer i prosjektet, og det førte til at hun senere fikk praksis ved Institutt for samfunnsforskning i Oslo sammen med navn som Vilhelm Aubert, Harriet Holter og Nils Christie; pionerer i norsk samfunnsforskning.

– Jeg var veldig heldig som fikk være med i denne gruppen. Midten av 60-tallet til begynnelsen av 70-tallet var en kjempespennende tid som inspirerte meg til å begynne å studere sosiologi.

Med den faglige oppvåkningen kom også den politiske oppvåkningen.

– Jeg har ikke vært blant frontkjemperne i de feminstiske aksjonene, men jeg har alltid oppfattet meg selv som feminist, og engasjementet begynte på den tiden. Jeg jobbet sammen med Harriet Holter og Berit Ås, og de betydde mye for kvinnekampen. Vi brøt barrierer og viste at kvinner også kunne. Dette var mot slutten av 60-tallet, men noen ekte 68-er er jeg ikke. Jeg ble ikke aktiv før på 70-tallet.

- Men 1968 kom jo senere til Norge! skyter fotografen inn.

– Ja, det er faktisk sant. Jeg ble først aktiv i politikken med EF-kampen i 1972. Men det politiske engasjementet hang også sammen med at jeg fikk barn på den tiden og begynte å engasjere meg for lokalsamfunnet.

– Det er noen år siden ...

– Ja, det kan du si!

Aasland er nylig fylt seksogseksti.

– Jeg er eldst i regjeringen, sier hun med et lite smil og en hevet hake.

– Hvor lenge kan du fortsette å være så travel som du er?

– Så lenge helsa holder, men alderen er jo der og den er det ikke så mye å gjøre med. Det er likevel en fordel i et kollegium at folk er i ulik alder.

– Er du klar for en ny periode, om det skulle bli aktuelt?

– Ja, sier hun.

Kort og kontant.

For mange dukket Aasland opp fra intet da hun overtok etter Øystein Djupedal i fjor. Etter 14 år som fylkesmann i Rogaland, kan man lett havne utenfor folks bevissthet. Men dette er en kvinne med politisk fartstid og stridserfaring. Det er bare noen år siden sist.

Den unge spiren Erik Solheim var mannen som listet seg opp på sidelinjen og kuppet ledervervet i SV i 1987 foran den langt mer erfarne Aasland. I 1993 gikk hun helt ut av politikken. I dag sier Aasland at hun har lagt striden bak seg.

– Var striden en grunn til at du gikk ut av politikken?

– Jeg synes to perioder på Stortinget var nok. Og jeg hadde også begynt å pendle litt til Vestlandet. Jeg måtte tenke langsiktig om hva jeg gjorde og hvor jeg bodde. Det var mye som falt sammen på den måten. Jeg tilhører et parti som har en idé om at man ikke skal være for lenge i et verv, uten at det blir praktisert i noen grad i dag.

– Men det gikk inn på deg?

– Man disponerer seg og stiller opp i et valg, men det er sånn det er. Man ser likevel hvem som støtter en og hvem som ikke gjør det. Det er mange som har vært utsatt for verre episoder enn det jeg har.

– Men hvorfor heller bli fylkesmann?

– Jeg søkte jobben fordi jeg kunne tenke meg noe annet og fordi det var en spennende jobb. Jeg ville prøve meg som leder. Jeg var forresten den første fra SV som ble fylkesmann.

Men i dag er det minister Aasland er. Hun kunne trukket seg tilbake til gården på Jæren. Trappet ned med noen styreverv og viet mer tid til ektemannen Tarald Oma, barna, barnebarna og kyrne.

– Du er bondekone?

– Nei, jeg har ikke noe ansvar på gården. Det er mannen min som driver den, men jeg sier at jeg har gårdsferie når jeg er hjemme. Det er herlig å koble av med fysisk arbeid og gårdsdrift.

– Du spar møkk?

– Vel, hele fjøset er veldig moderne og datadrevet. Hver ku har en databrikke rundt halsen og går inn i en robot for å bli melket.

– Du kan sitte i stua og styre det hele med en fjernkontroll?

– I prinsippet kan man styre alt fra en datamaskin, ja. Men det må være tilsyn, og det må være kvalifisert.

Nei, det er ikke grove bondenever som nå omkapsler kaffekoppen på kafébordet ved Youngstorget, men svært ordinære kvinnehender som i høyden har noen papirkutt og skrivekramper å vise til. Man herdes ikke fysisk av å forske, være politiker og fylkesmann.

Ektemannen og rollen som fylkesmann har gitt Aasland et nært forhold til Jæren – både profesjonelt og kulturelt.

– Etter at jeg har bodd på Jæren i tyve år, må jeg si at Garborg fascinerer meg.

– Du synes ikke det er tungt å lese?

– Nei, det er veldig flott. Under 150-årsjubileet for Garborg i 2001 bestemte jeg meg for å ha ett Garborg-sitat i hver tale jeg skrev. Det var ikke så få taler som fylkesmann heller skal jeg si deg.

– Jeg er også glad i Kolbjørn Falkeid som skrev mange av tekstene til Vamp. Det er en musikkgruppe jeg har veldig sansen for.

– Du er glad i musikk?

– Ja, veldig. Spesielt jazz og viser, eller en kombinasjon slik som Vamp. Jeg hører gjerne på klassisk musikk også, men jeg liker best litt mer fart og rytme.

Tora er i siget.

– Jeg danser.

– Ja vel?

– Ja. Gammaldans. Der er det mye fart. Det gjorde jeg faktisk i går. Det gjør jeg når jeg er hjemme på Jæren. I Rogaland er det fullt av ulike organisasjoner som arrangerer søndagsdanser. Det er to timer god trim og godt sosialt samvær.

I over ti år, fra 1974 til 1985, var Aasland forsker ved Institutt for samfunnsforskning.

– Hvordan var det med publiseringen?

– Jeg var forsker i over ti år, og publiserte en hel del. Men jeg kom aldri så langt at jeg fikk tatt en doktorgrad, og det tenker jeg litt på nå.

– Du angrer?

– Ja, men jeg var aktiv i politikken og hadde små barn, så det var jo mye annet som opptok meg.

MERKNAD FRA KUNNSKAPSDEPARTEMENTET: Det var jeg (informasjonskonsulenten) som så Carew og gjorde Tora oppmerksom på at vi hadde møtt han i døra. Hun så han ikke. Du kan godt si at jeg var «starstruck» siden jeg er veldig fotballinteressert. Tora er ikke så lett å avspore.