Shinings manifest

Tredje sett, hvor det lovpriste jazzbandet Shining hører på den nyinnspilte plata si.

I mørket sitter Jørgen Munkeby (tenorsaks og fløyte), tidligere Jaga Jazzist, på gulvet og lener seg inntil veggen. Ved siden av ham ligger Aslak Hartberg (ståbass), rapper fra Klovner i Kamp. Et eller annet i musikken får Munkeby til å se bort på Torstein Lofthus (trommer), som sitter på en stol med overkroppen hvilende over bordet fremfor seg. Foran miksepulten sitter Morten Qvenild (piano), også tidligere Jaga. Munkeby ser altså bort på Lofthus. De to ler. Av noe i musikken som en utenforstående ikke skjønner. Ut av høytalerne i mikserrommet på Musikkhøgskolen strømmer jazzen så fritt at en må lukke øynene.

Pause:

– Vi bruker nærligg som avstraffelse. Særlig mot Hartberg, forteller Munkeby.

Hartberg avslører at dette er noe de har adoptert fra en kristen sekt hvor unge jenter ble straffet med nærligg med en av de mannlige forstanderne. Etter en stund funket alt mye bedre. Røykepausene gikk ned fra 16 til to minutter, og alle kom presise.

– Terje Søviknes brukte jo også denne metoden, erindrer Hartberg.

Andre sett, hvor Shining snakker om den nyinnspilte plata si.

– Vi tjener ikke penger på et plateslipp, men det gir oss en grunn til å bli aktuelle. Og da får vi spillejobber, og tjener penger. Dessuten blir vi mye bedre av å spille inn, forklarer Munkeby.

– Det blir manifestasjoner på hva vi har gjort, som våre barnebarn kan høre på, sier Hartberg.

Låtmaterialet som skal brukes på den kommende plata består av 12 nykomponerte låter. Selv mener de det er blitt mindre breialt enn sist.

– Vi satser mer på å være elegant enn å finne faste groover. Vi antyder heller enn å rope. Også har vi spilt mye ute i mellomtiden og blitt et bedre band. Når vi har hørt gjennom det vi har gjort nå har vi nesten alltid likt første-taket best.

– Det er jo det de store amerikanske gutta gjør, tar det på første taket, tilføyer Hartberg.

– Vi bruker sinnsykt mye noter. Lange melodier, små linjer, akkordrekker og figurer. Før hadde vi låter der det var lett å høre hva som var komponert og hva som var improvisasjon. Det skal det være vanskelig å høre forskjell på det nå.

Pause:

– Vi får av og til besøk av de to vaktmesterne, som hetser oss og sier at vi ødelegger skolen, forteller Hartberg.

Men de er egentlig skuls. Vaktmesterne har brukket halsen på Hartbergs bass. (kr 25.000). Qvenild har kjørt inn i og knust et vindu (kr 25.000) på skolen med scooteren sin.

Første sett, hvor Shining spiller inn den nye plata si.

– Det kan jo ikke bli dårligere lyd enn på den forrige plata, sier Hartberg.

I en korridor i kjelleren på Musikkhøgskolen er gulv og vegger fulle av små teipbiter.

– Forrige gang spilte vi inn i studioet nede i gangen. Det er bygd på åttitallet og har en hard og metallisk lyd. Vi vil ha mer klang, og da fungerer korridoren bedre, forteller Hartberg.

Ved den ene veggen står det et flygel. Like ved flygelet står det en teip i gulvet hvor mikrofonstativet med de to mikrofonene skal stå. All lyden fanges opp her. Ingen ledninger fra noe instrument, ingen forsterkere. Resten av rommet er fylt med teiper som markerer hvor saksofonen, bassen og trommene skal befinne seg.

Shining setter fingre, lepper og stikker til instrumentene. Ingen elektrisk input eller output, kun menneske og mekanikk danner vibrasjoner som blir til lyd og musikk. Faretruende nær kaos finner tonene (og det er mange av dem) så vidt sammen, slik at hver lyd både overrasker og likevel høres ut som den eneste logiske oppfølger til forrige lyd.