Snakker gjennom støyen

– Jaha. Kordan tenkte dokker å gjøre dette nu?

Kari Bremnes, eller Karsji Brsjæmmnes på Harald Eia-språket, har hilst, og løfter nå øyenbrynene og ser avventende på oss. Hun har plantet en bestemt hånd i siden med minst én overdimensjonert, glitrende ring på hver finger. Hun ser skrekkelig veltrent, skrekkelig pen og skrekkelig skjeløyd ut på en gang. I en måned har hun reist rundt i Norge for å feire 30 år som artist med plata og turneen «Fantastisk allerede». Siste stopp er en utsolgt Sentrum Scene.

– Bare heng på, dokker!

Det er lydprøve. Kari holder ekspressfart gjennom gangene. Høyre, venstre, ned en trapp, opp, hun klatrer over et rødstripet sperrebånd. Så sier det stopp. Låst dør og blindvei.

– Æ har altså ikkje spor av retningssans. Vi skulle jo til scenen. Har dokker sett Spinal Tap? Ja, det var det æ va redd for!

Kari slår opp en rålatter og gjør et 180 graders retningsskift.

Noen dager senere. Denne gangen uten scene og utsolgt sal, uten den monstrøst store videokunst-montasjen, uten bandet av anerkjente jazzmusikere og frenetisk iPhone-tasting backstage.

Kari er fortsatt like pen, like skjeløyd, med like mange digre ringer på høyre hånd, men har slått seg ned i en skinnstol i et lite trehus med utsikt over Vår frelsers gravlund. Hun tenker seg om før hun snakker. Sakte, på syngende nordlandsdialekt, med dyp, velmodulert stemme. Hun sier hun har en teori om det å komme fra et lite sted.

– Når du er barn er det som om du tar opp masse film, masse bilder. Når du fremkaller bildene i voksen alder ser du hva du egentlig så den gangen. Når du er fra et lite sted der alle kjenner alle og går på samme skole ser du mye. Du kan jo ikke velge. Noen ble slått, noen hadde en far som drakk, noen var veldig velbeslåtte, ikke sant. Jeg tror det har vært en styrke hos meg, det har gitt meg et register å spille på.

– Likevel hadde du det travelt med å komme deg bort?

Blikket forsvinner ut vinduet. Joda. Å bli i Svolvær der alle kjente henne som dattera til rektor var ikke et alternativ. Hun drømte om det urbane, om å sitte på en kald hybel og være én i en stor, grå, anonym masse av mennesker.

– Der oppe bygde du enten hus nederst i hagen til foreldrene dine eller så reiste du ut fordi du ville noe. Jeg gjorde ferdig videregående og dro. Jeg trengte denne utbrytergreia. Jeg trenger det fortsatt – å brenne noen bruer for å komme dit jeg vil.

Bruene har vært mange i Kari Bremnes’ liv. Hun forteller om livet så langt i vide sveip. Noen ganger stopper hun opp, dveler ved ting hun har opplevd, tanker hun har hatt. Hun forteller om et liv der det tok lang tid før hun begynte å være like mye artist som student, journalist, mor, skribent.

– Jeg tenkte aldri på musikken som en levevei. Det var bare noe jeg gjorde hele tiden, noe jeg måtte gjøre. Det var jo ikke all verden av musikk som var tilgjengelig der oppe hos oss den gangen, tidlig på 1970-tallet. Men broren min hadde en kamerat som importerte direkte fra Amerika. Og etter Joni Mitchell, Bob Dylan, Led Zeppelin, alt det der – livet kunne aldri bli det samme igjen.

Veien fra å være en 17 år gammel jente i Svolvær med Dylan-LP under armen til å bli en av Norges mestselgende og mest respekterte artister har vært lang og mangslungen. Kari forteller mens lysene i den trearmede lysestaken på pianoet brenner ned.

19 år gammel flyttet hun til Oslo. Det var i en tid man kunne leie en 45 kvadratmeters leilighet på Lilleborg til 350 kroner i måneden. Miljøskiftet var berusende. Hun ville bli skuespiller, jobbet som pleieassistent på akuttmottaket på Gaustad og brukte pengene på privattimer hos en skuespillerinne.

Hun oppsøkte Per Aabell, en av århundrets store norske skuespillerlegender, som sa til henne at «Du må kvitte deg med dette språket ditt. Det er ikke et språk for scenen». Hun gikk til Thoralf Maurstad som var sjef for Oslo Nye, og ba om lærlingplass ved teateret. Han kvitterte med å gi henne Agnes i Ibsens «Brand» som prøvespilloppgave.

– Jeg var så langt unna Agnes som noen noensinne har vært. Jeg kom aldri inn i det. Det ble en slags posøraktig greie der jeg ble stående på utsiden og se på meg selv. Som skuespiller må du si takk og amen til de rollene du får, og du skal være en drabelig en god for å passe til så mange at du kan ha det som levebrød. Med Agnes-forsøket skjønte jeg endelig at jeg ikke var det.

Kari studerte engelsk, nordisk og til slutt teatervitenskap på Blindern. På denne tiden møtte hun Petter Henriksen, og ble tatt opp i visegruppen Stiftelsen. Gruppen, som hadde sitt utspring i studentmiljøet på Blindern, var alt både kjent og anerkjent, og hadde allerede vunnet en Spellemannspris. Med Stiftelsen hadde Kari sine første store oppdrag som frontkvinne og artist. I 1982 tok de det så langt som til den nasjonale Grand Prix-finalen med den ironiske reggaeen «Romantikk». Opptredenen var så som så, og låta ble premiert med en lite flatterende nest siste plass – en episode Kari gjerne vitser med på egen bekostning under konsertene sine.

Så tok livet tok en litt uventet omvei. Mannen Kari var gift med på den tiden var nyutdannet lege, og fikk turnus på Skjervøy i Troms.

Hun geiper ironisk;

– «Jaaa, kjempeartig», tenkte jeg. Men jeg ble med.

Lokalavisen der oppe dekte seks kommuner.

Kari skrev hele tiden og ville fortsette med det. Derfor tenkte hun «hvorfor ikke?» og gikk til redaktøren og spurte om han trengte en journalist til. Det gjorde han, og benyttet anledningen til å flytte sørover så snart han så sitt snitt. Hun himler med øynene.

– Så da satt jeg plutselig der da, som konstituert sjefredaktør. Det ble bratt læringskurve, kan du si.

Hele tiden sang hun, skrev, holdt kontakten med musikere, satte opp en forestilling nede i Oslo. Da de flyttet tilbake fortsatte hun samarbeidet med Petter Henriksen fra Stiftelsen. Han tonesatte dikt av den danske poeten Tove Ditlevsen som Kari valgte ut. Hun gikk til Erik Hillestad, sjef for plateselskapet Kirkelig Kulturverksted med en tape. Han var ikke interessert og sa nei, men ga Kari et annet tilbud. Hun sa nei, ga ham tapene på nytt. Han sa nei nok en gang. Tredje gang gikk Kari hjem til ham og tvangsspilte musikken for ham til Hillestad sa «Ok da, vi kan prøve». Med det kom Kari Bremnes’ første plate, Mitt ville hjerte, ut i 1987, en plate hun fikk Spellemannsprisen for.

– Du går rett til kilden når du vil noe?

Kari drar på det.

– Det var ikke bare bare å banke på døra hos Per Aabel. Jeg kunne jo ikke fortelle det til en levende sjel først, jeg måtte bare knipe sammen øynene og gjøre det, sånn var det alltid. Du må velge de veiene du tror kan få deg dit du vil – rått og brutalt. Men når det er sagt; det har vært en lang rekke av tilfeldigheter. Det ene har ført med seg det andre, som kom med det tredje. Jeg har aldri hatt noen master plan. Bare en jævlig bra magefølelse.

Master plan eller ikke; hun var hele 31 år gammel da debutplata kom ut. Kari mener selv hun er en «late bloomer».

– Hadde jeg vært ung i dag hadde jeg kanskje startet tidligere, gitt ut selv, slik mange gjør nå. Men på en annen side – jeg tror jeg trengte det, selve prosessen. Musikk for meg har og vil alltid være et overskuddsprosjekt. Det å vite at jeg kunne gjøre dette, men ikke måtte for å betale husleia, at jeg hadde andre bein å stå på – det har vært ekstremt viktig. Og behovet, lysten til å skrive må være der. Du må ha noe å si, noe du vil fortelle.

Kari skriver om alt mulig. Om de tingene som ligger folk nærmest, om de lykkelige øyeblikkene og små katastrofene. Om et samlivsbrudd, om å ville reise med hurtigruta eller om en kåpe som er alt for dyr.

– Faller det deg lett å skrive?

Hun sukker. Venstre hånd har en sølvring som går over to fingre, med dragemønster, kjetting, full pakke. Nå blir hånden hengende midt i en bevegelse. Hun tar sats.

– Det har faen meg aldri vært lett å skrive. Før var verden enklere. Da jeg vokste opp var det menn med hornbriller, longdrinks og playboy. Damer med stiletthæler og høyt hår – som i Mad Men. Vi hadde én statskanal, alle sang de samme sangene på skolen. Vi hadde en stor, felles referanseramme. Sånn er det ikke lenger. Det er så mange parallelle virkeligheter, færre felles rammer. Jeg tror jeg prøver å snakke gjennom dette, all den støyen.

Intervjuet går mot slutten, Kari har en avtale ett annet sted. Men det er et spørsmål igjen på blokka.

– Du, dette med Harald Eia…

Kari Bremnes legger hodet bakover og ler høyt.

– Jeg lurer alltid på når folk kommer til det der. Nei du, første gang jeg så det holdt jeg på å krepere. Det var psycho morsomt! Og det fortsatte jeg å synes lenge. Helt til jeg på ett tidspunkt skjønte hvor veldig upraktisk det var. Uansett om jeg skulle bestille noen sekker med ved eller en legetime var jo navnet mitt det morsomste som fantes i hele Norge. Men jeg tenkte aldri på det som mobbing.

Tilbake ved Sentrum Scene den iskalde søndagen. Det er tre timer til konsertstart, men førstemann i køen har alt tatt oppstilling. Hun har nettopp fortalt meg at dette er hennes Kari Bremnes-konsert nummer 17. Jeg spør hvorfor.

– Har du hørt musikken hennes, eller?

– Jo, det er klart jeg har det…

Hun gliser fra øre til øre:

– Ja, hvorfor spør du da?

Tre kvarter før konsert. Kari har signert tre kasser med CD’er, sittende foran et speil omkranset av gulaktige lyspærer. Hun har sluttet å snakke, taste på iPhonen og stresse rundt på de høye hælene. Snart skal vi se henne på scenen iført fjærpynt, vegg-til-vegg-lyd og en autoritet mange artister bare kan drømme om. Hun vil gjerne være alene før det.

– Æ må bare samle nervan litt, sier hun og lukker døra.