Står og faller

Av alt legen sier, er det fremfor alt én ting Astrid fester seg ved: Hun har brukket ryggen.

Hun ligger i en sykeseng på Lillehammer sykehus, men vet ikke hvordan hun kom seg dit. Hun husker bare at hun var på trening. Hun syklet. Resten er svart.

En lege forteller at hun mistet kontrollen i en krapp sving. Sykkelen hadde mistet festet på grusen.

Kjeven og albuen er brukket, og en ryggvirvel er knust. Det er tidlig på sommeren i 2009.

Maten hun får i seg de neste ukene, får hun gjennom sugerør. Gourmet er det ikke. En avbitertang er alltid i nærheten, så hun skal kunne klippe opp kjevelåsen om hun må spy. Ellers vil hun bli kvalt. Skal hun opp og gå, må hun ha et korsett.

Men det blir stort sett til at hun ligger i senga og leser. Kverner gjennom bok etter bok. Hun har ikke hatt like stor leselyst siden da.

Når vi møter henne ett og et halvt år senere, har hun lagt ulykken bak seg. Latt den bli igjen i fortiden. Blikket hennes faller kjapt ned mot gulvet.

– Det var en seier å knyte skolissene, og en seier å kunne tygge igjen. Å klare seg selv. Jeg setter mye mer pris på de små tingene nå enn jeg gjorde før.

Det er ikke spørsmålet om hun kan drive med idrett igjen eller ikke som er i fokus når Astrid blir fraktet fra Lillehammer til bedre utstyrte Ullevål sykehus i Oslo. Spørsmålet er om hun noensinne vil bli frisk igjen eller ikke.

– På mange måter er det ganske utrolig at jeg tilbake på det nivået jeg er, og at jeg i det hele tatt konkurrerer på ski. Det er vel en av fordelene med å være fysisk sterk når ulykken inntreffer, at det er lettere å komme tilbake, sier hun.

Verdensmesterskapet i Holmenkollen runder snart av sin tredje dag når når vi møter Astrid på Soria Moria, hotellet som huser eliten av skisport. Dagen før har Astrid vært i aksjon på sprinten. En taktisk feil stod mellom henne og kampen om gullet.

Det hadde hun ikke akkurat sett for seg for halvannet år siden.

– Langrenn var ikke noe jeg tenkte på etter ulykken. Men det ble en motivasjon etter hvert som jeg kom tilbake i normal funksjon, forteller hun.

Nå er hun tilbake i verdenseliten. Og langrennskarrieren står overfor en trussel av en ganske annen sort: Lengselen etter en vanlig studenthverdag. 24-åringen er nemlig godt på vei i profesjonsstudiet i medisin ved Universitetet i Oslo.

– Det er uten tvil et sterkt argument for å slutte å satse på ski.

– «Du kommer ikke til å få noen venner du, Astrid!»

På «noen» er mimikken livlig. Astrid ler når hun lever seg inn i det lillebroren hennes sa da hun fortalte ham at hun må bytte klasse hvert semester for å få gjennomført studiene sine.

– Enten ingen venner, eller veldig mange.

Ti intense uker hver vår og høst utgjør et semester for Astrid. Da trener hun på egenhånd. Riktignok i over 200 timer på de ti ukene. Hun deltar på all undervisningen. Hun er student, og bare det.

Tid til å være sosial har hun lite av. Oslo er byen hennes, det er der barndomsvennene er, og å studere der gir henne muligheten til å se dem. Bortsett fra at hun har fryktelig lite tid. Det er det kjipeste med hele opplegget.

– Jeg har egentlig et ekstremt behov for påfyll av ting som ikke er ski, også å være med mennesker som gjerne ikke trenger å skjønne en dritt av hva jeg driver med. Det er vanskelig, når en er så lite hjemme som det jeg er.

Det hjelper ikke å se etter faste holdepunkter på skolen. For mens de andre studentene forsvinner fremover i løypa, blir Astrid tatt igjen av et nytt kull hvert halvår. Det er ikke bare enkelt.

– Det er vanskelig å komme inn i et miljø som allerede er satt, og det er jo sånn det blir. Hvert semester kommer jeg inn i en ny klasse, som allerede har en dynamikk og grupperinger. Heldigvis er jeg ikke så sjenert at jeg ikke klarer å få kontakt med mennesker likevel, da. Og så er det jo mange som er såpass observante at de legger merke til at jeg er ny.

Nå i VM-sesongen tar medstudentene et enda større sprang i forveien, siden Astrid så seg nødt til å sette studiene fullstendig på hold. Det skjer for første og siste gang. Å ikke være student passer henne dårlig.

– Det blir litt for kjedelig å bare gå på ski, smiler hun.

Sapporo, Japan. 22. februar 2007. Det er bare oppløpet som står igjen på den klassiske sprinten i verdensmesterskapet. Slovenske Petra Majdi? ligger foran, hun har tatt kontrollen og ledet finalen fra start. Virpi Kuitunen, som har dominert hele sesongen, er også med inn på oppløpet.

Astrid staker for harde livet. Og det er en lykkelig 20-åring som glir over målstreken med armene strakt opp i været, som verdensmester.

Sesongen etter følger Astrid opp med en andreplass i verdenscupen sammenlagt. Hun er helt der oppe med de beste i verden.

Fire år etter Sapporo går hun VM på hjemmebane. Igjen er det sprinten hun går, på de andre disiplinene er hun reserve denne gangen. På den individuelle sprinten klaffer ikke taktikken. På lagsprinten er hun ikke sterk nok, og sikrer Norge en bronse. Selv om hun ennå er en av de unge på laget, kan hun gi seg før hun får prøvd på nytt.

– Det er noe jeg må vurdere etter hver sesong. Jeg sitter ikke nå og tenker at jeg skal gå til OL i 2014.

– Så du går ikke aktivt på ski til du trekker mot 40?

– Hehe, nei. Absolutt ikke. Det håper jeg virkelig ikke. Da må det ha skjedd et eller annet så jeg ikke synes at noen andre ting er gøy lenger, sier hun.

Da håper hun at hun er ferdig utdannet som lege. For en god stund siden.

Lagvenninnen ligger fortsatt og sover på den andre siden av dobbeltsenga når solen begynner å reise seg utenfor hotellvinduet. Landskapet som åpenbarer seg er østerriksk. Eller kanskje er det svensk. Kanskje kanadisk.

På en typisk morgen for Astrid er det uansett en plass langt borte fra hjembyen Oslo hun skuer utover. De har egentlig en stille avtale om å ikke telle, men antall dager hun og de andre langrennsjentene reiser denne sesongen strekker seg godt over tohundre.

De deler rom og bad, de trener, de konkurrerer. Privatliv er det sparsomt med. Men likevel banker dødtiden på døra, rett som det er. Og Astrid ønsker den ikke velkommen.

– Jeg trener fire-fem timer om dagen, men det er ganske mange timer igjen. Jeg klarer ikke å sitte og se på film, eller... Bare surre, liksom.

Etter en ti-ukers periode med studier og trening om hverandre klarer hun kanskje å roe ned litt i en uke eller to. Resten av året blir hun bare rastløs.

– Jeg prøver å finne på ting, og å gjøre noe fornuftig. Jeg leser en del. Men det blir ikke det samme. Faren med det er at da bare trener jeg mer. Mer enn jeg burde.

Det skinner kanskje litt igjennom at Astrid har vanskelig for å skru helt av. Hun snakker rolig, men ikke helt avslappet. Hun er åpen, men litt på vakt. Hun har på seg en lett, grå joggebukse, men sponsorlogoene på genseren ødelegger illusjonen om et fritidsantrekk.

Delvis i sivil, delvis avslappet.

– Pappa kaller meg en nomade av og til. Jeg tror det gjelder mange, at når en blir vant til å reise veldig mye, så er det vanskelig å slå seg til ro hjemme. Det er alltid veldig deilig å komme hjem, men når jeg har hatt lengre opphold hjemme uten å studere, så...

Hun stopper opp og leter etter ordene.

– Det er sånn jeg forestiller meg at det er å være sykemeldt.

TV-en står der, den. På hotellrommet. Romanen på senga er lest. Senga frister heller ikke, Astrid har ikke noe lyst til å ligge og dra seg. Hun synes ikke det er så spektakulært deilig å bare sove utover dagen. Å ha for mye energi til å sitte i ro i tide og utide kan sikkert være både en velsignelse og en forbannelse, men Astrid priser seg lykkelig over mangelen på sløve-genet.

– Hvis jeg hadde synes sånt var utrolig deilig, så hadde det vært veldig hardt å komme tilbake til et studentliv og det som kreves der, og like vanskelig å komme ut i et arbeidsliv. Eller, det jeg vil kalle et normalt liv, da.

Matte og fysikk er spennende, tenker Astrid, når hun er ferdig med videregående. Det har hun alltid syntes. Med to leger som foreldre skal hun i alle fall ikke studere medisin. Alle forventer det, og hun skal ikke gi dem gleden. Hun flytter til Trondheim og starter på et sivilingeniørstudium.

Så lenge det har krevd to siffer å skrive alderen hennes, har Astrid konkurrert på ski. Men hun er ikke ennå verdensmesteren Astrid Uhrenhold Jacobsen, med artikler om seg på tolv språk på Wikipedia. Hun har ikke mer enn kanskje 60-70 reisedager. Da går det an å studere. Det er bare at hun ikke kan se for seg å jobbe som sivilingeniør.

Innerst inne er det ikke noe tvil om hva hun egentlig ønsker å bli.

– Det var litt hardt å ringe hjem og si at jeg ville studere medisin likevel. Jeg hadde vært veldig sta på at jeg ikke skulle det. Men så tenkte jeg at, hvor dumt er det vel ikke å fullføre det studiet jeg er på nå, bare for at jeg skal være litt sta? Den kamelen var det bare å svelge.

Etter et år i Trondheim starter hun på Universitetet i Oslo. Samtidig krever idretten mer og mer tid. Men det er student hun er. Hun skal bli lege. Både idretten og studiene er innmari gøy, synes hun. Hun har et luksusproblem. Men en utfordring like fullt. Hvis en av syslene må bort, er ikke valget så alt for vanskelig.

– På en måte ser jeg litt på langrenn som en hobby ennå. Det er ikke det jeg står og faller på.

Men så er det jo, i alle fall bokstavelig talt, nøyaktig det hun gjør.