Sveiseblindern

Dag Solstad lener hodet bakover og ler høyt. Så blir det stille, spørsmålet henger i luften, blant hundrevis av bøker. Vi har plassert oss i hans brune skinnsofa for å prate. Ikke om bøkene hans eller fotball. Nei, vi skal prate om frisyren hans. Det hvite bustete håret som i mange år har vært forbundet med en av Norges største forfattere.

– Jeg lar det egentlig bare være sånn som det er, sier Solstad.

Vi jaktet på norske professorers idealfrisyre. På veien traff vi en speidergutt, et forfatteralibi, en nesten-skinhead, og en opprører. Men hvordan endte vi opp her hos Solstad?

I frisørsalongen på Blindern fønes og klippes mye professorhår. Frisør Hans Jordskogen har klippet mannlige akademikere i siden 1969, og sett hårtrender komme og gå. Etter en liten pause mellom 1974 og 1985 var han tilbake.

Blindern på 70-tallet har et rødt skjær over seg. Det dirrer av politisk engasjement mellom de høye murblokkene. Tar du ikke riktig politisk standpunkt, blir du beskyldt for å være mentalt død. Det er væpna revolusjon og flower power som gjelder, og håret skal bære preg av at du ikke bryr deg. Jo lengre og mer bustete, jo bedre. Da var du en del av gjengen, den riktige gjengen.

– Professorene på denne tida hadde en mer enkel og ordentlig frisyre, inspirert av engelsk college-stil. Kort hår sirlig gredd til siden med markert skill.

Tilbake i samtida: Raino Malnes, den kjente professoren i statsvitenskap, inntar frisørstolen. Hans fester den sorte kappen stramt rundt halsen hans. Det er tid for den årlige vårklippen.

– Det er egentlig ingen frisyre, det bare vokser rett ut, grått og uten ynde, sier Malnes mens han betrakter seg selv i speilet.

Da Malnes gikk på skolen, var drømmen å se ut som gutta i Beatles. Men på den tiden var det viktigere å være «pen i nakken», så det var ikke før han ble eldre og kunne bestemme selv at han lot håret virkelig vokse.

– Da innså jeg at jeg ikke kunne ha langt hår, det er så stritt og uskjønt. Men det er nå det håret jeg har.

Ifølge Hans er vi nå tilbake til at akademikerne vil se litt mer ordentlig ut på håret. Han nevner professor i biologi Dag Olav Hessen, kjent fra tv-serien «Lyngbø og Hærlands Big Bang», og professor i sosialantropologi, forfatter og samfunnsdebattant Thomas Hylland Eriksen, som eksempler på professorer som har korte, mer ordentlige frisyrer.

– Men det er jo mange som henger igjen i 1968, det er jo helt klart, sier Hans.

Ja, det finnes faktisk kunder som vil se like bustete ut på håret når de er ferdige som da de satte seg ned i frisørstolen. De tviholder på sin rufsete manke og klipper bare noen centimeter av gangen for å beholde den såkalte solstadlooken. Skjegget tar de med klippemaskin slik at det er konstant todagers. Målet er å se ut som om du ikke bryr deg, en slags anstrengt tilfeldighet.

Selv henger Hans igjen på 70-tallet med en «snill Beatles-frisyre».

– Om jeg skulle klippet meg kortere, hadde det blitt helt feil. Da hadde hele personligheten blitt borte.

Hvor mye planlegging ligger det egentlig bak de akademiske frisyrene? Malnes på sin side mener den typiske akademiske frisyren representerer det filosofen Roland Barthes kaller frisyrens nullpunkt: «Man må frisere seg, men vil ikke gjøre noe vesen av det, klipper derfor håret kort, for ikke å skille seg ut, og skjødesløst, som uttrykk for forakt for alle konvensjoner.»

– Men i likhet med så mye fransk filosofi, har også denne smaken av å koke suppe på en spiker.

Selv skulle han ønske at han hadde hår som professor i biologi, Nils Christian Stenseth.

– Han har hår og skjegg som gjør inntrykk, han burde dere prate med, sier Malnes.

Mannen med hår og skjegg som gjør inntrykk er, i tillegg til å være leder for to sentre ved UiO og det eneste norske medlemmet av Det franske vitenskapsakademiet, Albert Einstein-professor ved Det kinesiske vitenskapsakademiet. Einstein-looken ser altså ut til å funke når det kommer til å gjøre akademisk karriere.

– Hva var det vi skulle snakke om? Hår? Ja, det vil jeg kalle et hårete intervju, sier den vitenskapelige superstjernen.

Han småhumrer litt i barten av sin egen hårete spøk. Med sitt lange hvite hår og fyldige skjegg skiller han seg ut blant vanlige biologihoder.

– I mer formelle akademiske kretser er det nok ikke denne hårsveisen så vanlig. De fleste i vitenskapsakademia har kort hår – og noen har kanskje litt skjegg, sier han.

Da Stenseth var ung student i 1973, jobbet han på det mormonske universitetet Brigham Young University i Utah. Da fikk han streng beskjed om å klippe håret før han kunne hente lønninga.

– Da sa jeg at jeg heller ville være uten lønn. Et sted går grensen.

Amerikanerne syntes det var så pinlig at de gikk og hentet den for han.

Stenseth valgte å la håret gro som en del av et ungdomsoppør.

– Jeg vokste opp i et småborgerlig miljø, hvor det var viktig å ikke skille seg ut.

Skjegg begynte han med da han fanget smågnagere på Hardangervidda, etter det har det bare vært sånn.

Han mener at akademikere ikke ser på utseendet sitt som merkevarebygging, men at uvanlige frisyrer kan ha gjenkjennelseseffekt.

– Jeg har på en måte funnet min frisyre, og den er veldig lett gjenkjennelig. Det er ikke markedsføring, men jeg har jo ambisjoner om å være en god forsker, en synlig forsker. Og jeg prøver å være markert på en positiv måte, sier Stenseth, som ikke tilbringer så lang tid foran baderomsspeilet.

– Jeg grer meg når jeg står opp. Det er det hele. Og faktisk går jeg aldri til frisør, det er kona som klipper meg. Det koster både penger og tid. Da vil jeg heller bruke de pengene på en bedre middag.

Noen meter unna Stenseth finner vi Dag Olav Hessen, den tv-aktuelle professoren i biologi, bak verdens største arbeidsbord. Selv er han rake motsetningen til Stenseth, mørkebrunt kort hår, som en speidergutt.

– Jeg hører at du har intervjuet Stenseth, han representerer trolig det folk forbinder med en erketypisk akademisk frisyre, litt som Dag Solstad.

Han mener de fleste som har valgt å holde på den rufsete frisyren gjerne er eldre professorer.

– Da det var mer politisert på Blindern, var det mer vanlig med langt hår. Jeg hang en del i Club 7-miljøet på 80-tallet, da jeg begynte å studere. Det var ikke tilfeldig hva du hadde på deg, vi var alle rufsete på den samme måten.

Om du hadde kort hår på den tida, ble du ofte plassert på høyresiden i politikken. Hessen befant seg mer mot venstre, så han ville ikke bli forbundet med det. Etter hvert ble det lange håret upraktisk, og de siste 25 årene har han hatt det samme korte håret.

Når håret blir for langt, går han til frisøren på Blindern og klipper det sånn at det ikke ser «idiotisk» kort ut, men såpass at det holder en stund. Han tror akademikere ønsker å markere en form tilhørighet, og at frisyren er en viktig del av det.

– De fleste ønsker nok å være utstudert uinteressert, det er jo en strategi det også. Det skal se naturlig rufsete ut.

En som kanskje ikke ser ut som en typisk jurist på håret, er Jon Bing. Vi møter en «nokså uformelt antrukket» Bing på hans kontor, stappfullt av elefantfigurer og bøker. I en reklame for Telenor reflekterer han over internett mens han henger i et tau utkledd som astronaut. «For hvor blir det egentlig av bildene våre nå? Ligger de i cyberspace, og hvor er egentlig cyberspace?».

– For meg er det like traumatisk å gå til frisøren som å gå til tannlegen, sier Bing.

Mannen med det finurlige etternavnet har utgitt flere bøker, både skjønnlitterære og fagrelaterte. Han regnes som en foregangsmann innenfor rettsinformatikk, og bruker definitivt mye mer tid på forskning enn frisyre.

Da han var student, begynte han å jobbe som forfatter, og lot håret gro. Han var veldig påvirket av strømninger fra London og England.

– Jeg følte meg som en del av popartbevegelsen, som flommet over Europa på det tidspunktet.

Siden den tid har Bing grodd litt fast i popartbevegelsen. I dag ligner Bing-sveisen litt på manken til den aldrende David Crosby – mannen bak en av Raino Malnes’ favorittsanger, hårklippetrallen «Almost Cut My Hair».

Bing mener forskning er en like sterk lidenskap som kjærlighet og hat, og at det derfor er lett for professorer å glemme nødvendigheter som en frisørtime.

– Du blir så oppslukt av det du holder på med. Det er derfor du blir distré: ikke fordi det er noe galt med tankevirksomheten din, men fordi du konsentrerer deg så mye at du overser andre ting. Det er en forskers skjebne.

– Er image viktig for å være en synlig professor?

– Nei, ikke for å være professor. Men det kommer an på hva du gjør. Jeg holder for eksempel aldri foredrag uten elefantslips. Elefanten er mitt totemdyr.

I syvende etasje i Eilert Sundts hus på Blindern finner vi motsatsen til Bing: kjendisprofessor i statsvitenskap Thomas Hylland Eriksen. Han er i disse dager aktuell med enda en samfunnskritisk bok. Om søppel. Hylland Eriksen har en centimeter langt hår over hele hodet, nesten skinhead, ifølge ham selv. Han mener det er postmodernismens feil at typiske akademiske frisyrene har forsvunnet.

– Man skal ikke lenger snu borgerligheten på hodet, men man har lov til alt. Også lov å se helt vanlig ut, faktisk.

Da han selv var student, forbandt man ofte professorer med en eksentrisk mann som hadde viltvoksende hår både på hodet og i nese- og øregangene, syklende i Ullevål hageby med to bæreposer på styret og en sneip i kjeften. De ga inntrykk av å ikke være interessert i utseendet i det hele tatt.

– Når man selv kan velge hvordan man vil se ut så kan man også velge å se streit ut. Det er kanskje noe av det mest radikale man kan gjøre i et miljø hvor alle skal prøve å se ut som om de nettopp har stått opp.

Eriksen var for ung til å bli påvirket av Beatles, men hadde langt hår som ung.

– Jeg var en sånn senhippie, generasjonsmessig skulle jeg vært punker. Men jeg likte ikke musikken, og var opptatt av økologi – det var ikke punkerne. Like før han ble student fikk han to jenter til å klippe han, nesten like kort som det er i dag.

– Det å ha veldig kort hår, det er et uttrykk for orden og kontroll, sier Hylland Eriksen.

Han mener det er kulturelle konvensjoner knyttet til forskjellige yrkesgrupper, og at det finnes et eget akademisk utseende. Akademikerne bare ser det ikke selv.

– Jeg var en gang på en fotballkamp, jeg kom rett fra jobb og de andre hadde på seg sånne fritidsjakker. Da var det en mann som sa: «Man ser jo at du er professor».

Også Thomas setter hodets indre høyere enn dets ytre:

– Det er viktigere å bruke tid på Hegel enn å pudre stompen, sier han.

Bustete, kalkulert likegyldig og distré. Det ser ut til å være professorfasiten. En som er så oppslukt i forskningen og Hegel at han ikke har tid til å se seg selv i speilet og erkjenne at det er på tide å gå til frisøren. Vi, derimot, erkjenner at det er på tide å gå til trendens kilde. Så vi står foran en svartmalt inngangsdør med store vinduer, ringer på der det står «Bjørneboe/Solstad», og venter på svar.

– Jeg har ikke gredd meg siden 80-tallet, jeg, sier Solstad når vi har kommet opp i stua.

Så enkelt kan det være. Ingen beregnet likegyldighet, beinhard strategiplan eller en forakt for konvensjoner. Trendsetteren Solstad kunne ikke brydd seg mindre om hvordan håret hans ser ut.

– Jeg har hatt samme hårfrisyren i mange år. Jeg sluttet med kam en gang på 60-tallet. Det begynte å gjøre litt vondt. Jeg hadde en hårbørste en gang, men den ble borte for 20 år siden.

Grunnen til at han valgte å la håret leve sitt eget liv er mest preget av latskap, og for å slippe å se seg selv i speilet. Det er det verste han veit.

– Skal man stå foran speilet og gre seg? Jeg har inntrykk av at alle unge mennesker skal se seg selv i speilet med et veldig fornøyd glis. Nei, æsj, sånn er ikke jeg.

Solstad påstår at han «ikke skårer så mye på utseendet» sitt.

– Så skal jeg gjøre inntrykk, må jeg gjøre det på andre måter.

Langt hår var ikke helt akseptert da Solstad var ung. Det ble av eldre folk forbundet med å være feminin.

– Det er godt at de folka som kritiserte det på den tiden ikke lever lenger, de hadde ikke holdt ut dagens mote blant unge menn, sier Solstad og ler høyt.

Å bry seg om hvordan man så ut på håret var noe damer drev med. Solstad mener menn i dag heller ikke bryr seg så mye om håret sitt.

– Før måtte man gre seg fordi man kanskje hadde en arbeidsgiver som bestemte hvordan man skulle se ut på håret. Men jeg har jo ingen arbeidsgiver!

Det er kona Terese Bjørneboe, datter av Jens Bjørneboe og teateranmelder i Aftenposten, som ber Solstad om å klippe seg.

– Og, ja, da går jeg til frisøren.

Men hva skal til for å få solstadlooken akademikerne higer etter? Holder det å la være å gre seg, må man tupere, eller har Dag et hemmelig hårprodukt?

– Jeg bruker sjampo. En gang på begynnelsen av 90-tallet prøvde en frisør å prakke på meg noe som heter «balsam». Men det brukte jeg aldri.

Beregnet eller helt tilfeldig – sveisen forteller uansett mye om hvem du er eller vil være. For som Thomas Hylland Eriksen sier: om man ikke skal skue hunden på hårene, hva skal man skue den på da?