Trollmannen fra Øst

7. november 1956 fødtes Mikhail «Misha» Alperin i den ukrainske byen Kamenets-Podolsky i det daværende Sovjetunionen. Bestefar var komponist, Krustsjov partisekretær og mamma pianolærer. Fem år gammel ble lille Misha plassert ved tangentene.

– Det var klassisk, klassisk, klassisk i ti år. Så begynte jeg å spille heavy metal på si.

– Heavy metal i Sovjet?

– Ja, vi spilte Deep Purple og denslags. Etter hvert mer progrock, Emerson Lake & Palmer-aktig. Så oppdaget jeg jazz.

Og det sovjetiske forsvaret oppdaget Alperin. Et års militærtjeneste i en underjordisk bombefabrikk var ikke ideelt for en pianist.

– Det var en usexy opplevelse, sier Alperin.

Han ler, men latteren snur i døra.

– Det var beinhardt. Jeg var heldig som overlevde.

Det var ikke bare militærtjeneste som var risikabelt i Sovjetunionen. Under Stalin hadde det vært livsfarlig å være jazzmusiker. Så overtok Krustsjov, klimaet ble en tanke mildere, og i 1967 ble den første sovjetiske jazzfestivalen avholdt i Tallinn. Amerikanske musikere, blant annet en 21 år gammel Keith Jarrett, ble smuglet inn.

– Alle tenkte at nå er alt mulig, dette er friheten, forteller Alperin.

Men fra slutten av 1970-tallet ble det igjen vanskelig å improvisere fritt. Breznjevs ånd hersket. Reagan. Den kalde krigen. Og jazz fortsatte å være et symbol på friheten. Ironisk nok, ifølge Alperin.

– Mainstream-jazzen er noe av det minst frie av alt, massevis av strenge regler og tradisjoner. Det er bare hvis man ikke kjenner jazz at man tror jazz bare handler om frihet.

Det var tilfeldigheter som brakte Misha Alperin til Norge for første gang i 1989. Tilfeldigheter, og den norske forfatteren og oversetteren Isak Rogde.

– Jeg spilte på en jazzklubb i Moskva, og i en røykepause kom jeg i snakk med Rogde. Han ble med meg hjem, og tok et opptak han sendte til Vossajazz. De inviterte meg og hornisten Arkady Shilkloper til å spille det som var min første konsert i Vesten. Året etter var vi på turné med Rikskonsertene. Helt fantastisk, jeg fikk se hele Norge, forteller Alperin.

På samme tid skjedde dramatiske ting i Sovjetunionen. De baltiske statene erklærte seg uavhengige, det var forsøk på statskupp, og 1. juledag 1991 ble Sovjetunionen erklært for oppløst. Friheten var kommet, men medaljen hadde en bakside.

– Det harde tider i Moskva. Det var ingen mat. Jeg hadde en liten datter på to år å ta vare på, så det var skremmende. Jeg vurderte hvor jeg kunne dra, sier Alperin.

Han dro til Norge. Der fikk den høyt utdannede pianisten jobb som taffellpianist på Scandic Crown Hotell i Drammensveien.

– Jeg satt i hvit dress og spilte Beatles og atter Beatles. Jeg holdt på å sovne mens jeg spilte!

Men Alperin hadde fått venner i musikkmiljøet, og slagverkeren Rob Waring anbefalte Musikkonservatoriet å ansette ham som pedagog. Alperin fikk jobben, og i dag underviser han jazzpianister i improvisasjon ved Musikkhøgskolen.

– Ingen lærere skal jobbe. De skal være på fest. Og det skulle ikke hete Musikkhøgskolen. Det er så høytidelig og patetisk. Det skulle hete Norsk Musikkfanklubb. Da vil alle forstå hvorfor vi er her, sier Alperin.

Han veiver med armene, himler med øynene, snakker energisk om hvordan studenter må få frihet til å gjøre ting på sin egen måte, at nivå ikke er så viktig som kreativitet, at hans jobb er å inspirere så mye at studentene jobber hardt uansett.

– Er du en krevende lærer?

Talestrømmen stopper. Alperin får et bekymret drag over ansiktet.

– Ja. Jeg spør dem hele tiden om hvorfor? Hvorfor spiller de sånn? De kjører seg fast i amerikansk jazz eller i andre spor. For eksempel Morten Qvenild (Shining, ex. Jaga Jazzist red.anm.). Vi har jobbet sammen i tre år. Først nå har han våknet, nå gjør han de ordentlig kreative tingene.

Alperin liker ikke klikkdannelser og små musikalske miljøer.

– Heldigvis er det ingen som spør meg om å være med. Det blir fort så pretensiøst. For eksempel Bugge Wesseltoft, som har skapt et miljø med dj-er og musikere som kaller seg «New conceptions of jazz». De kan like gjerne kalle seg «Young geniuses from the North». Selv om de er dyktige, bør de overlate til andre å gi dem et navn, sier han.

Likevel går ikke Alperin av veien for musikalsk samarbeid og variasjon. Foruten å turnere med koret The Bulgarian Voices Angelite, skriver han for tiden ballettmusikk for Kjersti Alveberg og planlegger plateinnspilling med klassisk musikk og improvisasjon ved Musikkhøgskolen. Men å peke ut en favorittmusiker eller samarbeidspartner vil han ikke gjøre.

– Alle er viktige. Hele mitt liv er improvisasjon. Ikke bare musikk. Mat, kjærlighet, alt. Når dere er ferdige med intervjuet, skal jeg vaske dette gulvet på en kreativ måte.