Dobbeltliv

Storartet, fabelaktig og fenomenal er ord som går igjen i Paal-Helge Haugens beskrivelse av studietiden ved universitetet. Kombinasjonen av medisinstudier og litterært engasjement gjorde at Haugen fikk mer ut av studietiden enn de fleste.

– Jeg hadde «fotfeste» i to leire ved universitetet. På den ene siden var jeg del av det strømlinjeformede miljøet ved medisin, på den andre siden hadde jeg det mer bohemske, frie litteraturmiljøet på Blindern. Jeg fikk mange kontakter og en bredde ved studiene som ikke er alle forunt.

Når Haugen forteller fra studietiden er det særlig miljøet på Blindern og det litterære fellesskapet han er opptatt av.

– Universitetet var en idyllisk plass. Blindern var relativt nytt på den tiden. Det var små forhold, hvor alle kjente alle. Hvor det på medisin var et autoritært opplegg preget av tradisjonelle mønstre, var det på Blindern en slags aura av uskyld og idyll.

– I det litterære miljøet møttes vi på tvers av studiebakgrunn, men med felles ambisjoner. Vi savnet et tverrfaglig miljø, så vi konstruerte vårt eget. Vi var en gruppe som var uenige i det meste, men vi hadde et sterkt samhold. Det beste var alle kranglene, all uenigheten og alle de fruktbare samtalene. Noen av mine beste venner, som Jan Erik Vold, Einar Økland, Dag Solstad og Tor Obrestad, har jeg fra tiden på Blindern. Det er akkurat på samme måte når vi møtes i dag. Det var et viktig arbeid vi gjorde sammen den gangen, noe som forandret det skjønnlitterære landskapet i Norge for ettertiden.

Dobbeltlivet med medisin og litteratur ble til slutt vanskelig å sjonglere, og Haugen ble nødt til å velge.

– Valget sto mellom å ende opp som en frustrert forfatter i medisinverdenen, eller å følge litteraturinteressen.

Han valgte å hoppe av medisinstudiene og fortsette skrivingen.

– Avgjørelsen ble sett på som dramatisk av mange, men det var det riktige for meg.

Selv om Haugen påstår at det ikke ble tid til mye annet ved siden av studiene og litteraturen, kan han likevel fortelle om fester med dansing på bordene.

– Jeg leide et rom i en skipsredervilla på Slemdal. Rommet var vanvittig stort, og skrivebordet tilsvarende, så på det kunne man danse både ett og to par – tre hvis man var gode venner.

Haugen er stolt av aldri å ha bodd på studenthybel.

– Ja, det er jeg utrolig fornøyd med. Jeg brukte familiens kontakter og fikk hybler på den måten i stedet.

Riktignok var studentbyene noe annerledes på den tiden. Han minnes blant annet hvordan det på Sogn hang originale Munch-trykk på alle rommene.

Haugen understreker også betydningen av høyere utdannelse.

– Det er viktig for alle mennesker å være innom et akademisk selskap – et sted hvor det er fritt fram for skeptisisme og kritikk. Et sted med en åpen og fri debatt. Et sted hvor man rett og slett må skjerpe seg. Jeg synes synd på alle som går glipp av det. Min tid ved universitetet var en gave!