Drepte jente med balltre

STUDERTE: Teater ved KHiO (Teaterhøgskolen)

NÅR: 2004-2007

AKTUELL MED: spiller i Uskyld på Nationaltheatret

foto: Maria Mår Johansen

Hermann Sabado har ti minutter til rådighet. Han har endelig kommet inn på Teaterhøgskolen, skal stå på en scene foran lærere og medstudenter, og vise akkurat hva hans hjerte lyster. Han tenker, skriver monolog, og klipper av seg håret foran publikum.

– Det er upraktisk med dreads i denne bransjen, så det var like greit, sier Sabado, som avviser at langt sammenfiltret hår var et uttrykk for noen politisk radikalitet fra hans side.

Året etter bruker han de fantastiske ti minuttene på å spille en fyr som dreper ei jente med balltre, og siste året skriver han om en gutt med muskeldystrofi som gjør det slutt med kjæresten.

– Jeg savner å forske uten å hele tida måtte oppfylle noens ønsker. Å jobbe i institusjonsteater er veldig resultatorientert. Men jeg er overbevist om at det er mulig å ta med seg leken og den personlige utviklingen inn i arbeidet.

Det er nettopp det han prøver på i det tyske stykket Uskyld, som har premiere på Amfiscenen til fredag. Og det er kanskje derfor han er ørlite grann stressa for tida. Han vet aldri hva som møter ham på jobb, og bruker dagene på å lete seg fram til rollen som medisinstudenten Frans, som har hoppa av studiene for å jobbe som likvasker.

– Stykket viser elleve karakterer som forsøker å bevise sin uskyld overfor et dømmende publikum. Det handler om hva man ville gjort annerledes hvis man kunne levd livet sitt om igjen, og i den forbindelse har jeg tenkt mye over de tingene der.

Skuespilleren med norsk mor, filippinsk far og godt skjult trønderdialekt kommer rett fra prøve, og er langt mer klar for å reflektere over dypere temaer enn fyllehistorier fra studietida. Sabado har foreløpig konkludert med at han ikke angrer på noe fra sin egen studietid.

– Jeg kunne kanskje komme til å angre hvis jeg svarte noe mer utfyllende på det spørsmålet, sier han.

Så lenge samtalen holder seg unna alle intime detaljer, er Sabado mer pratsom. Når han kommer inn på klassekameratene lyser ansiktet faktisk opp i et smil.

– Jeg var veldig glad i dem. Vi krevde mye av hverandre og presset hverandre uten at noen ble såra. Den viktigste lærdommen var at å være raus i teatret er å tåle kritikk. Det er begrensa hvor lenge det hjelper med klapp på skuldra, og hvis vi skal utfordre publikum, må vi utfordre oss selv.

I Uskyld spiller han mannen til klassekameraten Marte Engebrigtsen. Han er glad for å være tilbake i «klassemodus».

– Vi fikk aldri muligheten til å spille mot hverandre på Teaterhøgskolen, så det er veldig gøy. Hennes karakter ønsker seg barn, og min karakter Frans klarer ikke gi henne det. Det er humor der, altså, selv om det høres tragisk ut, forsikrer Sabado.

I ettertid har han fått vite at klassen deres ble sett på som litt vanskelig.

– Jeg skjønner ikke helt hvorfor, men vi ble visst oppfatta som opprørske fordi vi krevde noe av skolen og sa ifra når vi måtte ta kurs som ikke ga oss noe. Jeg synes ikke det er syting, det er å ta ansvar.

Til tross for de lange dreadsene mener han at han ikke var klassens opprørsleder.

– Vi fungerte som en enhet. Å gå på Teaterhøgskolen er som tre år på folkehøgskole, minus 90 elever. Man kommer veldig tett inn på hverandre, på godt og vondt, sier Sabado.