Festet naken

STUDERTE: Antropologi, psykologi og Teaterhøgskolen

NÅR: 1993-1997 og 1997-2000.

AKTUELL MED: Filmen Andre Omgang.

– Jeg hørte rykter om at man måtte være kjendisbarn eller prøve sju ganger før man kom inn, sier Espen Reboli Bjerke om hvorfor han drøyde med å søke Teaterhøgskolen.

Han turte ikke, og valgte å gjøre som alle andre: ta turen til Blindern. Men noen lesehest var han ikke.

– Lesesalen gjorde meg rastløs. Jeg pleide å helle i meg en liter kaffe, men det gjorde ikke saken noe bedre, sier han.

Derfor søkte han til slutt, og det var en kjærkommen lykke å komme inn på Teaterhøgskolen og få lov til å jobbe fysisk. Men Reboli Bjerke bruker faktisk Blindern-kunnskapen i yrket sitt.

– Psykologiboka blir flittig brukt. Jeg liker å sette en diagnose på karakteren, det trenger ikke være mer enn et lite spor av schizofreni, men det gjør det lettere å gå inn i rollen, forklarer han.

Det nye livet på Teaterhøgskolen stod i sterk kontrast til Universitetet. Platons idélære ble erstatta med kontaktimprovisasjon. En kveld gutta hadde vært på Smuget og festa til seint på natt fikk de det for seg at de skulle snike seg inn på skolen.

– Jeg hadde vært ute og tatt en røyk, og når jeg kommer inn til hovedscenen har Torbjørn Harr og Jan Gunnar Røise plutselig tatt av seg alle klærne. Da måtte jo jeg også gjøre det! Det ble en skikkelig nakenfest, hvor vi til slutt sovna på tjukkasen og våkna opp fem minutter inn i impro-timen. Sånne ting skjer ikke på Universitetet!

Det gode samholdet fortsatte på klassetur til Bucuresti, hvor Reboli Bjerke var livredd.

– Over alt ble vi forfulgt av gatebarn. Det var et kultursjokk for meg, sier han.

En kveld hadde de reservert bord på en autentisk sigøynerbar med live musikk. Baren hadde navnet «Pink Snake,» og lå utpå landet for seg selv.

– Vi fikk hovedbordet, som viste seg å være omringet av masse båser hvor det satt skikkelige sigøynerskurker i silkedresser med arr i ansiktet og stirra på oss. Vi var ikke spesielt høye i hatten til å begynne med. Men etter som arrangementet og musikken var godt i gang, ble stemninga bedre, og plutselig serverte de oss vodka i melkeglass.

Det var da Jan Gunnar Røise ble full for første gang.

– Vi satt i taxien på motorveien, og plutselig kaster Jan Gunnar opp på setet og sjåføren. Litt seinere stoppa vi så han kunne løpe ut og spy, og dermed var vi omringa av gatebarn som taxisjåføren måtte jage bort med et balltre.

Espen Reboli Bjerke har også emosjonelle minner knytta til Teaterhøgskolen.

– Hver gang jeg møter igjen den gamle logopeden vår, begynner jeg automatisk å gjespe! Vi hadde henne i stemmebruk, hvor vi lå i et mørkt rom og lagde rare lyder. Det gjorde meg ofte så trøtt at jeg sovna. Når jeg møter henne, blir jeg ekstremt trøtt, er ikke det rart?

Med ett er han tilbake på Blindern.

– Det er nesten som Pavlovs hundeeksperiment.