Improvisatoren

HVEM: Arve Henriksen

STUDERTE: Jazz og pedagogikk på Musikkonservatoriet i Trondheim

NÅR: 1987-1991

AKTUELL MED:CD-en «Places of Worship».

– Livet som student var til tider ensomt og skummelt.

Arve Henriksen, en av Norges fremste trompetister og samtidsjazzkomponister, forteller om et overveldende møte med studiene og voksenlivet da han begynte som 19 år gammel korpsgutt på Musikkonservatoriet i Trondheim.

– Det var også en fantastisk morsom tid. Men jeg var usikker på hvem jeg var og søkte kanskje ensomheten og melankolien i et forsøk på å finne meg selv, sier den nå 45 år gamle stryningen, halvt undrende, halvt konstaterende.

Da Henriksen tok fatt på studentlivet, fant han fram farens gamle frakker og lot skjegget gro. Han gikk på teaterforestillinger, kunstutstillinger og så filmer han ikke skjønte bæret av.

– Jeg ønsket å utfordre meg selv og oppsøke nye situasjoner og miljøer. Men jeg var samtidig livredd for nye og store endringer.

Det andre året flyttet trompetisten til en leilighet i et frynsete hospits. Der bodde han vegg i vegg med en spirituell saksofonist som spiste makrobiotisk mat. Og som gjerne dunket på døra til Henriksen klokka tre på natta.

– «Arve, jeg har noen spørsmål, jeg tenker litt på noen ting», kunne han si.

Én kopp grønn te ble raskt til tre. De to kunne sitte i timevis for å komme på sporet av meningen med livet og med musikken.

– Jeg lyttet mye, men prøvde også å sette ord på det jeg selv tenkte. Han var opptatt av John Coltrane og filosoferte mye rundt tonerekker, men stilte også eksistensielle spørsmål.

Henriksen ønsket å utvikle seg som både musiker og som menneske. Alkohol egnet seg dårlig til formålet.

– Jeg ønsket å holde fokus og hadde et inderlig ønske om å bli god til å spille. Jeg satset alt på å bli musiker og tenkte at denne muligheten kan jeg ikke rote bort på fyll og fanteri.

Han deltok likevel på de mange festene på Studentersamfundet. Men da klokka hadde passert midnatt og de fleste var rusa på mer enn livet, var Henriksen edru.

– Jeg brukte Samfunnet som et personlig laboratorium for å slippe meg løs. Da folk begynte å bli dritings, snakket jeg om absurde ting, byttet samtaleemne og forsøkte å vri samtalen «far out».

Den improvisatoriske holdningen begrenset seg ikke bare til samtaler med stupfulle medstudenter. Da Henriksen gikk til konservatoriet på morgenen, forsøkte han å gå en ny rute hver dag.

– Det høres kanskje litt autistisk ut. Men akkurat som i musikalsk improvisasjon forsøkte jeg å finne like elementer. Et gjennomgangstema kunne for eksempel være røde hus.

Henriksen peker med fingrene for å illustrere.

– Hvis jeg så et rødt hus, ja, da måtte jeg finne et rødt hus til. Og så dannet jeg meg en løype basert på røde hus.

Akkurat dette med improvisasjon står igjen som en av de viktigste oppdagelsene fra studietiden til trompetisten.

– Improvisasjon handler mye om å være et fleksibelt medmenneske. Å lande på bena, eller få noe bra ut av en situasjon. Å snu negativ energi til noe positivt.

– Hva med jenter, oppdaget du noen av dem?

– Det var noen søte klassiske pianister på konservatoriet, men det ble med avstandsgreier. Frank Zappa delte ut pokaler da han var på turné: «Fucked by Zappa». Sånne pokaler delte ikke jeg ut.