Klining og kvinnekamp

– Dama i andre enden ba meg om å sette meg ned på en stol og ikke skrike. Jeg skreik, som alle andre.

Året var 1966, og Anne Marie Ottersen fikk en telefon om at hun hadde kommet inn på Statens Teaterhøgskole. I dag søker mange sju-åtte ganger før de kommer inn. Ottersen kom inn på andre forsøk.

– Teaterhøgskolen er annerledes. Vi var bare ti studenter i mitt kull, til sammen var vi kanskje rundt 30 på hele skolen. Så klart blir man gode venner av sånt, sier hun – og ler.

Ottersen og latter henger sammen. For mange er hun kjent for de humoristiske rollene sine i Fredrikssons Fabrik, Holms og Fleksnes, for å nevne noe. Likevel ser hun ikke seg selv som en utpreget komiker.

– Jeg gikk i klasse med Anne Marit Jacobsen. Hun er jo kjempemorsom. Jeg ante ikke da at jeg ville begynne med komedie, å konkurrere med henne virket helt fjernt.

Hun debuterte i alle fall i et humorstykke. Det var tredje året på Teaterhøgskolen og hun hadde praksis på Oslo Nye Teater. Stykket het «Elskling, jeg kan ikke høre hva du sier når vannet står og renner.» Siden har hun spilt i alt fra Shakespeares «Stor ståhei for ingenting» og «Hvem er redd for Virgina Woolf» på teater, til juleklassikere som «Amalies jul» på NRK. Hun har hatt fast jobb på Nationaltheatret siden 1970 – en prestasjon i seg selv.

– Vi var ferdig tidlig på skolen siste året. 1. mars var vi en liten gjeng fra klassen som gikk rett til teateret og signerte kontrakt.

Ottersen hadde egentlig slått fra seg å bli skuespiller, men på «gymnaset» leste hun opp et dikt med så mye innlevelse at lektoren sa hun hadde et «godt organ».

– Godt organ! Det fikk jeg høre av gutta hele resten av gymnastida, det kan jeg love deg!

Lektoren anbefalte henne å søke på Teaterhøgskolen, og gjenopplivet skuespillerdrømmen.

Dama var en beinhard student. Fra halv åtte til langt ut på kveld, mandag til lørdag, var Ottersen på skolen. Selv om studietida besto av lange dager og sene kvelder på scenegulvet, er noe av det hun husker best fra studiestart at folk lå i sofaene på skolen og klinte. De eldre studentene veddet om hvor lang tid det tok før førsteklassingene også begynte. Det tok to uker.

– Det tok rundt fjorten dager før alle begynte å kline med hverandre.

Det var 60-tallet, fri kjærlighet, kvinnekamp, politikk. Skuespilleren lyser opp når hun tenker på det.

– Det var fantastisk å være ung da. Vi snakket bare om politikk, koste oss. Det er viktig å være ung. Jeg mener det!

Ottersen kan snakke og snakke, om politikk, om teateret, om utdanning og kommersialisering av kulturen – uten at det blir påtrengende. Hun bobler over av engasjement.

– Man kan miste gangsynet når man er ung, henge seg opp i én idé. Men det er bra, samfunnet har ikke rukket å forme deg helt ennå. Da kommer det nye tanker, sier hun.

Da hun studerte advarte skoleledelsen mot «lysløypa», blant annet utestedet Casino i Stortingsgata. Det faste vannhullet til Dag Solstad, Jon Michelet – og Ottersen med venner.

– Stedet stengte da jeg var i førtiårene. Vennegjengen traff hverandre fortsatt der, og da stedet la ned sa Edvard Hoem til meg: «Anne Marie, verdens lengste ungdomstid er over!»