Kroppskontakt med null i promille

NÅR:2001-2003 AKTUELL MED: Teatersjef på Det Andre Teateret

– Paris! Hvis dette var et svar du hadde gitt, hvilket spørsmål måtte jeg ha stilt? Som et intervju laga på bakgrunn av Jepoardy, det kunne jeg ha likt å lese.

Nils Petter Mørland tar oss på senga før vi rekker å stille et eneste spørsmål. Fyren som skulle bli prest, men som rulla litt rundt på gulvet med damene i dramatimen og starta teater i stedet, er mildt sagt intensiv. Før vi rekker å svare på det merkelige spørsmålet, smeller det fra Mørland igjen:

– Her er det svaret du gir: Kaffe. Da ville mitt spørsmål vært: Hva var det du ga opp som 23-åring på grunn av magetrøbbel?

Mørland er kongen av spontane «shortlines». En genuint morsom fyr, rett og slett. Det er kanskje det som må til for å starte og drive et improteater med alle pengene du noensinne har hatt i banken. Søstra smyger seg tilfeldigvis forbi i samme sekund, og svarer på journalistens himmelfalne blikk.

– Han har alltid vært sånn.

– Nja. Det kommer litt sånn i røkk og napp altså, føyer Mørland til.

Sansen for det teatralske er drivkraften, men det var ikke ønsket om å bli en teatralsk prest som lokket ham inn i teologistudiene.

– Mange venner av meg er teologer, og jeg venta på å komme inn på teaterlinja, så hvorfor ikke?

Teologisk Fakultet lå utafor Blindern, mens Drama- og teaterkommunikasjon holdt til på Litteraturhuset. Studietida utspilte seg i små enklaver uten kontakt med verken gangene på Høgskolen eller middagsrettene på Fredrikke. Likevel bød det på intim hygge.

– Gurimalla! Teologistudiene var jo så koselige. Lite miljø og bra folk. Men for å være ærlig så er jeg litt selvopptatt, så jeg husker ikke så mye. De som gikk på embetsstudie kunne man spotte, med litt sånn derre embetsskjegg. Vi teologene var litt mer rocka.

Fylleskrøner fra studietida er det dårlig med. Mørland var lenge avholds, en holdning han hadde med seg fra videregående.

– Jeg var jæskla kjip da jeg gikk på videregående trur jeg. Du vet hvordan irriterende folk er? Jeg hadde langt hår, runde briller, hørte på jazz og leste filosofi. Ganske «pain in the ass»-besserwisser! Da ble avholdsstandpunktet veldig viktig i hele bildet.

Studietida var likevel ikke helt døv. Etter et år i prestekjole gikk han over til Høgskolens dramalinje, og der fikk han rulle rundt oppå damer i teatertimen.

– Vi var tre gutter i en klasse på 30. Det var jo kjempegøy. Gratis kroppskontakt!

Karakterer og gradsstempel er ikke viktig for Mørland, for alt han driver med er ting han finner på sjæl. Navnet på bachelorgraden hans forblir for eksempel et mysterium.

– Jeg har faktisk ikke fått tak i papirene fra dramalinja. Det er ingen som har spurt meg om karakterer i hele mitt liv, bare foreldra mine.

Det er heller ikke den typiske berømmelse, film og teaterhøyskoledrømmen som dunker i Mørlands pulsåre. Det er teater på alle nivåer: Å starte, drive og lage, det som driver maskinen.

– Det er jo en grunnlegende del ved mennesket, vi har behov for å dele noe med hverandre. Vi har behov for å le sammen, gråte sammen, knise sammen eller bli opphissa sammen. Ekke det sinnsykt liksom?