Kuttet liksomløk

STUDERTE: Statens Teaterhøgskole

NÅR: 1999-2002

AKTUELL MED: Spiller Bess i «Breaking the Waves» på Centralteatret.

– En av tingene jeg husker var at vi et halvt år drev med imaginære ting, blant annet skar vi imaginær løk, forteller Nina Ellen Ødegård om tiden på daværende Statens Teaterhøgskole.

Helt siden Ødegård var elleve år har hun holdt på med teater.

– Det startet vel mer som en fritidsaktivitet, og var egentlig ikke tenkt som en karriere. Det var først da jeg gikk på gymnaset og vi satt opp et litt mer psykologisk stykke at jeg virkelig skjønte at dette var noe jeg kunne holde på med.

Det begynner å bli en stund siden gymnaset, og i 2005 fikk Ødegård Heddaprisen for «særlig fremragende sceneprestasjon» i rollen som Josie i stykket «Måne for livets stebarn». Nå holder hun til på Centralteatret, som Bess i «Breaking the Waves».

– Noe av det jeg liker med teater er måten alle blir behandlet likt på, og ikke minst konsentrasjonen som kreves for å kunne gjøre det bra. På barneskolen var ting lite strukturert og til tider kaotisk, forteller Ødegård.

På Teaterhøgskolen trivdes hun derimot bra, selv om de som oftest hadde 11 timers-dager.

– Fritiden var gjerne tiden mellom timene, og man var stort sett på skolen da også, sier hun.

Den lille tiden de hadde til overs ble derfor brukt til praktiske ting, men av og til rakk hun også å spille litt backgammon med en venninne.

Naturlig nok ble feriene tilbrakt så langt vekk fra skolen som mulig, men ikke fordi miljøet var dårlig. Med en så intensiv skole trenger man å komme seg litt bort i feriene, forklarer Ødegård.

– Vi var bare åtte elever i klassen og veldig mange lærere. Det gjorde at vi fikk mye individuell undervisning og at man følte seg ganske privilegert.

Ødegård beskriver Teaterhøgskolen som krevende, men det gode samholdet blant elevene gjorde det en hel del bedre. Klassen dro på flere studieturer, som for eksempel en tur til Berlin.

– Teatermiljøet i Berlin er noe av det bedre jeg har opplevd, sier Ødegård med en slags lengtende entusiasme i stemmen.

Når skuespillerspirene var på skolen brukte de ofte lang tid på noen få øvelser, som den allerede nevnte imaginære løkkuttingen.

– Det er en øvelse hvor man gjør noe med en ting uten at tingen eksisterer. Det er viktig å få det til å se mest mulig naturlig ut, med tårer og alt, sier Ødegård, og forklarer at øvelsen gjøres for å få kroppen til å huske bevegelser og på den måten kunne gjenskape dem med mest mulig presisjon.

– Det så sikkert litt komisk ut der vi sto åtte stykker i et rom og latet som vi kuttet løk mens tårene rant.