Privilegerte Pia

STUDERTE: Teaterhøgskolen

NÅR: 2000-2006

AKTUELL MED: «Fyrverkerimakarens dotter» på Det Norske Teatret

– Det kan virke selvhøytidelig på Teaterhøgskolen, men in a good way, sier Pia Tjelta.

Hun var ferdig med bachelor på skuespillerlinja ved Kunsthøgskolen i Oslo (KHIO) denne våren. Hadde ikke Tjelta kommet inn på Teaterhøgskolen, hadde hun gått på barnevernsstudiet.

– Da jeg kom inn i år 2000, hadde jeg skrevet en søknad til barnevernsstudiet i tillegg, men siden jeg kom inn på første forsøk, sendte jeg den aldri, forteller Tjelta, som på den tiden jobbet på et barnehjem.

Første skoledag, på det som den gang het Teaterhøgskolen, husker hun ennå svært godt.

– Når du kommer inn første skoledag, må du krysse en strek, og så synger hele skolen for deg, forteller hun, og røper at skolen har en egen skolesang.

– Sangen handler om å få lov til å leve av og jobbe med lidenskapen sin, «kva æ det som eg drømmer...». Hun synger.

Det var ikke bare sang og spill som møtte den ferske skuespillerstudenten første skoledag: De nye spirene fikk champagne – og det var en hemmelig dåp. Men Tjelta vil ikke fortelle mer om hvordan den artet seg.

– Nei, vi sverga ved Stanislavskijs bibel å aldri fortelle noen hvordan dåpen foregikk.

Uansett var det verken dåpen eller champagne som gjorde at Tjelta var tilknyttet skolen i seks istedenfor tre år, som utdanningen i utgangspunktet tar.

– Jeg kom inn i år 2000, men så hadde jeg to års permisjon når jeg fikk barn, så da ble jeg ferdig først i vår, forteller hun.

At hun var eldre enn de andre i klassen, gjorde ikke noe.

– Aldersspennet viskes bort når man kryper oppå hverandre og jobber så tett sammen, sier hun.

Og det var mye de måtte gjennom i løpet av en dag.

– Herregud, det var masse, det. Fysisk trening, støttefag i tillegg til skuespillerfag, tekst og forestilling, sier Tjelta på én utpust.

En vanlig skoledag varte stort sett fra ni til syv på kvelden, men studiene var ikke bare harde.

– Hvis jeg hadde vondt i et kne en dag, var det en eller annen bevegelseslærer som tøyde meg ut og masserte nakken min, det var et privilegium å få så mye individuell oppfølgning, sier Tjelta.

Ikke en vanlig hverdag for de fleste studenter, men så er skuespillerstudentene kanskje ikke helt vanlige.

– Du er nødt til å bli litt nerd. Det er en unntakstilstand å gå på Teaterhøgskolen.

– Unntakstilstand?

– Du lever i en boble de årene du går der, det er først når du kommer ut blant folk du skjønner at teater kanskje ikke er så viktig, sier hun.

Men Tjelta mener ikke det kvalifiserer til noe særhetsstempel.

– Vanlige eller ikke, skuespillere har jo et rykte på seg for å like å stå i sentrum. Var det hard kniving om oppmerksomhet?

– Ikke i det hele tatt. Isteden støttet og hjalp vi hverandre. Da vi lagde sommerteater i Frognerparken mellom andre og tredje klasse, jobbet vi utrolig godt sammen, sier hun.

– Man lærer seg på en måte å omgås folk man ellers ikke ville gått med, og det er både positivt og negativt. Det kan nemlig bli slitsomt å vite alt om alle andre.

Etter seks år med tilknytning til Teaterhøgskolen er Tjelta klar i sin dom.

– Teaterhøgskolen er skolen man elsker og hater samtidig, men egentlig elsker.