Teatergiret

STUDERTE: Teaterhøgskolen

NÅR:1989-1991

AKTUELL MED: Filmen Sønner og teaterstykket Villanden

– Jeg har alltid vært veldig gira på teater, men hørespillet ble sjelsettende for meg. Det var en trigger, sier Henrik Mestad.

Det var nemlig som ungdomsskoleelev på Sandaker skole Mestad begynte å interessere seg for teater på alvor.

– NR-folka trengte en som snakka østkant, derfor kom de til Sandaker, forklarer han.

Det ble altså hørespill for barn på radio for unge Mestad. Men Teaterhøgskolen skulle han ikke begynne på. Dermed kjørte han rundt i Europa et år.

– Jeg skulle i hvert fall ikke bli institusjonsskuespiller; jeg ville drive med avantgarde! Men etter hvert skjønte jeg at dette var tull, det var jo skuespiller jeg ville bli, sier Mestad, som havnet på Teaterhøgskolen på første forsøk. Og ifølge Mestad finnes det alltid myter om folk som kommer inn på første forsøk. Det kan lett bli hvisking i krokene.

– Men sant å si kan en som kom inn på fjerde forsøk være minst like dyktig som en som kom rett inn, sier Mestad.

Selv om det er 15 år siden han gikk der, og selv om «historien har laget et mimreslør», husker Mestad tiden på skolen som svært intens.

– Absolutt alt var intenst. Alle har talent, og alle vil så mye. Det førte til at uttrykket noen ganger ble pinnestivt, mens man andre ganger var vitne til noe sterkt. Noe av det første jeg og en i klassen gjorde var å spille åpningsscenen i Vildanden mellom Gregers og Hjalmar. Der stod vi, stive som tømmerstokker, mens vi prøvde å snakke det alvorlige ibsenspråket.

Mestad gestikulerer heftig og ler.

– Flere har i ettertid sagt at det var det aller dårligste de har sett på skolen.

Elevene hadde enormt med lærerkapasitet og ressurser. Til gjengjeld fikk de ikke lov til å ha helgejobb.

– Vi var ekstremt mye på skolen og ble enspora fagidioter; skolen ble det viktigste i verden. Det er egentlig litt komisk: Vi skulle liksom speile livet, men var konstant inni den lille bobla vår. Samtidig er det et vanvittig stort håndverksfag, så vi trengte tida, sier Mestad.

Elevene hadde rundt 50 undervisningstimer i uka. Mye var fysisk. Selv likte Mestad fekting best, men sleit litt med å finne nytten i 1600-talls stildans. I tillegg hadde studentene mye visninger for hverandre.

– Det å vise noe var som å hoppe inn i en ekstremterapigruppe. Det er ikke bare-bare å åpne sjela si klokka halv ni om morgenen.

Skuespillerstudentene måtte også lære seg kontaktimprovisasjon. Det syntes Mestad var pinlig.

– Det å rulle rundt på kroppene til hverandre kan fort bli litt… rart og kjønnslig. Plutselig sitter du med ansiktet mellom beina på en eller annen jente.

– Ja, hva med jentene – ble det noen romanser?

– Ja, kommer det kjapt fra skuespilleren.

– Jeg var i et kontinuerlig emosjonelt kaos.